Trujillo, Peru

I dag la jeg hånden på en stein der mennesker ble ofret til gudene for femten hundre år siden. Det føltes merkelig. Mochefolket tilba en gud de kalte Halshuggeren!

Men la oss begynne med begynnelsen, altså dagens begynnelse. Vi la til kai i Salaverry, havna til Trujillo – Perus tredje største by. Trujillo er fin, med store klaser av gamle, spanske kolonihus i klare farger. Trujillo er et perfekt utgangspunkt for et dypdykk i eldgamle indianerkulturer. Okei, hold pusten. Den kjente leirbyen Chan Chan ligger like i nærheten. I Chicamedalen finner du vanningssystemer, templer og rester etter bosettinger lenge før de berømte inkaene kom og tok over. Mochefolket levde også før inkaene sin tid, og de holdt til i Mochedalen. Mellom 300 år før Kristus og 1000 år etter bygde de de to enorme templene Soltempelet og Månetempelet. Midt i mellom hadde de god plass til en passelig stor by. Alt bygd av en slags murstein av leire. På litt avstand ser templene ut som brune fjell. Nok en gang sitter jeg her og skal få deg til å forstå noe om dimensjonene. Sukk. Du må bare tro meg når jeg sier de er digre. Kanskje to-tre ganger større enn et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter. Ikke minst høyere. Mochefolket bygde i etasjer. Hvert hundreår bygde de en ny etasje ved å fylle igjen den forrige. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men til slutt ble det en slags pyramide av tempelet. Det må ha sett imponerende ut. Og alle vegger og trapper var fargerikt dekorert med geometriske mønstre, gudetegninger og dyretegninger. Iallefall i Månetempelet, det er der det skjer. De hatt arkeologiske utgravinger i snart tjue år der, og fortsatt er det stor aktivitet. Soltempelet ble robbet av conquistadorene og falt delvis sammen. Men du kan se det fra toppen av Månetempelet, med Mochedalen, den grønne dalen i det ellers tørre ørkenlandskapet, i bakgrunnen. Mochedalen er levelig, og mochefolket var i bunn og grunn bønder. Men de hadde tydeligvis overskudd nok til å holde seg med storslagen religion. Det årlige regnet var like viktig da som det er for bøndene i dalen nå i dag. Det var derfor de ofret mennesker. For å blidgjøre Halshuggeren så han ga dem regn. Jeg kommer ikke helt over det der. Men alt som er skummelt, er fascinerende. Det vet alle i Hollywood. Kanskje har det alltid vært sånn.

Jeg innbiller meg at Mochedalen ser ganske lik ut den gangen som nå. Små åkerlapper tett i tett, åpne vanningskanaler, lave murhus uten vindusglass, små boder med frukt og søtpotet. Unger, løshunder, krøtter og fjørfe i fri flyt midt i trafikken. Den samme bekymringen for regnet. Den samme hellige, peruvianske nakenhunden, så stygg at den holder onde ånder unna huset. Så elsket at den som regel ser ut som en oppfeita julegris. Eksemplaret på bildet hadde naturlig blond hanekam og bodde bak souvenirbutikken ved Månetemplet.

Manta og Montecristi, Ecuador

Den berømte panamahatten lages ikke i Panama. Den ekte, originale panamahatten lages i Ecuador. Den har alltid blitt laget i Ecuador, og gudene må vite hvorfor hatten heter panamahatt. Ingen vet helt hvorfor. Kanskje har det noe med at arbeiderne på Panamakanalen brukte slik hatt. Kanskje er navnet mye eldre. Uansett. Teddy Roosevelt besøkte kanalarbeidet med panamahatt på hodet. Vips. Panamahatt ble mote blant fiffen og kongen av stråhatter. I dag besøkte vi fabrikken, eller heller landsbyen, der de aller fineste panamahattene blir laget. Det er i Montecristi, ikke langt fra tunfiskbyen Manta, der vi la til kai. Har du en hatt fra Montecristi, vil du få anerkjennende nikk fra aficionados over hele verden.

Det tar alt fra en dag til flere måneder å lage en panamahatt. De fineste hattene kalles super fino, og flettes av utrolig tynne fibre av toquillapalmeblader. Det tar lang tid og må gjøres om natten, så fletteren ikke ødelegger hatten med svette fingre.Blader fra toquillapalmen, eller panamahattpalmen, skjæres i tynne strimler. Strimlene kokes og tørkes.Hatten håndflettes fra bunnen og ut. Gjett om hun her har flettet panamahatter en vinterdag før. Jeg ble småsvimmel av å følge med på de fingrene.Hatten stampes og blokkes, så fibrene blir glatte og fine. Etterpå strykes hatten med gammeldags strykejern. Så formes den i fasong. En panamahatt i god kvalitet skal kunne brettes og foldes ned i en liten eske. Blir det litt krøllings, kan du stryke den.Vår kjekke (og etter eget utsagn veldig single) purser ombord, Jesper, med ny panamahatt. Staseligere går det ikke an å bli. Slå til, noen! Nå!

Panamakanalens Stillehavsside, Panama

Idag kom vi fram til Stillehavssiden av kanalen, og mange ombord besøkte Miraflores-slusene eller fløy over hele kanalen med helikopter. Og visst er Panamakanalen helt utrolig. Du kan knapt forestille deg hvor store Panamax-skipene er, den største kategorien skip som kan gå gjennom slusene. Et sånt skip ser ut som en hel by av containere. Jeg hadde tenkt å skrive mer om Panamakanalen. Om historien. Om alt vannet som skal til for å løfte dem opp og at slusen fylles så raskt at du (jeg!) nesten blir sjøsyk når båten stiger. Og om hvordan de digre skipene ligger på anker i bayen mens de venter på å gå inn, mange, mange skip spredt rundt om. Og om hvor sinnsykt dyrt det er å passere og om hvor stor del av verdens handelsflåte som til enhver tid befinner seg i kanalsystemet. Men dagen min kom til å handle om noe helt annet.

Río Chagres heter elva som fôrer kanalen med vann. På elvebankene ved denne elven bor emberá-indianerne. De er opprinnelig fra the Darién Gap, stripa med tjukk jungel som skiller Panama fra Colombia og som regnes for å være ugjennomtrengelig. Emberáene lever sikkert ikke som de gjorde for hundre år siden, men hvem gjør vel det? Jeg følte meg likevel mer som en gammeldags oppdagelsesreisende enn en turist i dag. Å bli møtt av menn i lendeklær og barbrystete kvinner er og blir eksotisk, selv om jeg vet at de lever av turisme. Vi ble hentet et stykke oppover elven i lange trestammekanoer (med motor, vel og merke) og kjørt ned til den lille landsbyen. Der danset de og serverte stekt fisk pakket i bananblader. Etterpå kjøpte vi de fine kurvene og trefigurene de lager. Det regnet hardt og voldsomt. Jeg så en mann vri opp lendekledet sitt. Det er det mest antropologiske synet jeg har sett noen gang. Emberáene er milde og blidspente mennesker. Jeg tror de er de nye favorittindianerne mine. Selv om de ikke er de helt store danserne. Se film.

Panamakanalen i natt - en stemningsrapport

Nattpassasje. Nesten som å seile inn i en juledekorasjon. Dette er de første slusene. The Gatun Locks.

Alle mann på dekk. Spent stemning. Hvordan fungerer dette? Vi kunne kjenne båten stige med vannet i slusen.

Vi besøkte the Gatun Locks tidligere i dag. Vi så en diger petroleumstanker gå gjennom slusen. Det så helt rått ut.

Fram går ut av Gatun-slusen og inn i Gatun-sjøen. Vi ble holdt på stø kurs fra sluseveggene av fire mulas, "muldyr", som lokomotivene kalles. Nå er vi inne i kanalen. Vi har åtte timer foran oss og et sett sluser - the Miraflores Locks på morgenkvisten - før vi entrer Stillehavet. Se film.

Bocas del Toro og San Blas Islands, Panama

Første stopp i Panama var Bocas del Toro, fem hundre og fem år etter Colombus. Jeg vet ikke om han var på ville veier her også, men han var iallefall akkurat her i 1502. Så glemte han hele øya, gullsugen som han var. Dernest ble de lokale indianerne kolonisert på syttenhundretallet og forskjøvet av spanjoler som ville drive kolonihandel med skilpaddeskall, mahogni og kakaobønner. Bocas del Toro tjener fortsatt penger på de store havskilpaddene sine. De kommer opp på land her tidlig i oktober for å legge egg. Vil du se skilpadder, er dette plassen å dra. Men du må komme på rett tidspunkt og du må holde deg våken om natta. Vi kom litt sent i sesongen og hadde ikke natta til rådighet, så skilpaddene får bli en annen gang for min del. Men noen av medpassasjerene mine snorklet på baksiden av øya og de så flere.

Jeg gikk rundt i byen og traff en rastafari som solgte hjemmeheklete luer. Han ville lære meg spansk. Vi ble enige om at jeg var rastafari i hjertet mitt. Og så kjøpte jeg en ganske dyr ring av ham. Sånn går det når man snakker spanglish. Hvis Bocas del Toro har et soundtrack, så er det litt slapp reggae. Jeg tror til og med løshundene i gatene luntet i reggaetakt. Men det gjør kanskje løshunder i hele verden?

San Blas IslandsPanama kalles Latin-Amerikas Sveits. Panama City er full av store skyskrapere som internasjonale banker og selskaper har bygd seg. Økonomien går strålende, og arbeidsledigheten er lav. Langt unna det moderne panamalivet lever kunaindianerne på øygruppen San Blas. San Blas består av nesten firehundre bittesmå øyer, og i dag var vi på en av dem. Icotupo! Regner med du blir litt misunnelig når du ser bildet herfra. Men stopp en hal. Kokospalmer er faktisk farlige. Du søker skygge, og vips får du en kokosnøtt i hodet. Og kokosnøttmelk smaker gress. Så vet du det. Nå kan du fortsette å være misunnelig. For Icotupo er H E R L I G. Ingen drinker og barer, ingen dunkende karibiske rytmer, neivel. Bare ro og strand og turkise bølgeskvulp. Å, så lett det må være å bo her, sukket ekspedisjonslederen fornøyd og kikket bort på kunaindianerne. De hadde kommet til Icotupo fra naboøyene i trekanoene sine (ja, faktisk) for å selge oss sine berømte molas. Molas er noen helt spesielle broderier, med fargerike tekstiler lagt lag på lag. Veldig, veldig arbeidskrevende. Og veldig, veldig billige. Når betalingen for et par dagers arbeid er fem-seks dollar, skjønte vi at livet på San Blas ikke kan være så lett likevel. Jeg vet ikke om det er på grunn av ressurstilgangen at kunaene er så små, men de er iallefall det nest minste folkeslaget i verden. Bare pygméene er mindre. Kunaene er på en måte Panamas samer. De er en egen nasjon, med eget flagg og eget land i landet. Landet er San Blas-øyene. Når jeg sier San Blas-øyene så lyver jeg, for kunaene selv kaller landet sitt Kuna Yala – Kunaland. Så i dag har jeg vært i Kunaland. Kunaene fikk også komme ombord på besøk hos oss, og de danset og solgte molas i observation loungen. I et hjørne satt høvdingene og drakk øl og smilte. Det blafret i dollar. Vårt skip er lastet med ... molas!

Limón, Costa Rica

Costa Rica. Den rike kysten. Navngitt av selveste Christoffer Colombus da han rota seg bort her ved kysten av Limón, der vi ankra opp i dag. Han trodde det var gull og jade her, men det var det ikke. Bare regnskog hardpakket med fugler, pattedyr, amfibier og blomster. Så Costa Rica er likevel den rike kysten.Visst selger de frukt og kaffe til verden, men økonomien får skikkelige løft av store, utenlandske selskaper som etablerer seg her. Costa Rica er et stabilt demokrati, gir skattefordeler og har en velutdannet befolkning. Et slags trylleformular for framskritt. Økoturisme, eller naturturisme, er også viktig. I dag var jeg selv økoturist og jeg har kost meg grenseløst. Jeg var på et dovendyr-reservat! Hoho. Dovendyr må være noen av de merkeligste dyrene som finnes. De sover atten timer i døgnet, beveger seg like raskt som maling tørker og skiter en gang i uka. Men veldig sjarmerende, med et lurt, lite smil kronisk rundt munnen. Se filmen min, så skjønner du hva jeg mener. Det er en liten (hyperaktiv!) dovendyrbaby som er reddet av Aviarios Sloth Sanctuary. De tar i mot dovendyr som har rota seg opp i trøbbel og som må pleies før de slippes ut i regnskogen igjen.

Regnskog, ja. I dag gikk det opp for meg hvorfor det heter regnskog. Nettopp. Det regner. Vi var på kanotur oppover ei lita elv og regnet silte ned. Varmt, helt stille regn. Fuglene satt i ly under store blader. Ekornene ga blaffen og svisjet rundt med hendene fulle av frukt. En cayman gjemte seg bak en kokosnøtt som fløt i vannet. Sånn skal det være, tenkte jeg, dette er ekte. Regnet skal sile når du er i regnskogen. Det var fint. Etterpå spiste vi minibananer mens t-skjortene tørket. Jeg har allerede bestemt meg for å dra tilbake til Costa Rica en gang. Også tror jeg at jeg skal adoptere et dovendyr.

Isla de San Andrés, Colombia

Late dager. Var på stranden i dag også, sammen med masse lokalbefolkning. De svømmer ikke, de står i vannet og prater. Litt fint å ha strandsøndag sammen med masse locals. Kan ikke være Robinson Crusoe hver dag heller. Bonuspoeng for super pina colada, rett oppi kokosnøtta. Hvis Colombias litt frynsete rykte skremmer deg, men du likevel har lyst til å si at du har vært der, ja, da kan du reise til øya San Andrés. Øya ligger langt til sjøs og det er ikke nødvendigvis helt geografisk logisk at øya skal tilhøre Colombia. De krangler litt med Nicaragua om eierskapet. Men enn så lenge er det Colombia si øy, og de har sparket ut narkobaronene fra palassene sine og satser på turisme i stedet. Du trenger ikke telle palmer og strender for å skjønne at det ikke er så dumt. Også finnes det en ekte sjørøverskatt på øya! Helt sant. Sjørøveren Henry Morgan gjemte skatten sin i ei sjøhule her for et par hundre år siden. Den skatten er fortsatt ikke funnet. Så den kan du lete etter. Eller du kan gjøre som meg; dra ut på den bittelille øya Johnny Cay og henge med lokalbefolkningen. Drikke verdens beste pina colada og se på iguaner, kolibrier og rødkrabber. Ikke det verste du kan gjøre en helt vanlig søndag i Karibien.

Roatán, Honduras

Sorry, folkens. Jeg har ikke så mye fornuftig å si om Roatán og Honduras. Jeg lå under en kokospalme på ei paradisstrand hele dagen. Vannet var turkist. En fiskestim ble forelsket i bikinitrusa mi og fulgte etter meg. Eller kanskje de trodde jeg var en hvithval de kunne beite parasitter på.

Roatán har et av verdens største korallrev. Dykkere valfarter hit. Og turister. Men det er plass nok til alle, paradis nok til alle her. Jeg synes å huske noe om at Roatán var en ordentlig piratkoloni engang i tida. Jeg kan godt se for meg pappaen til Pippi Langstrømpe på Roatán. Han var vel pirat? Og husk at selveste Kaptein Sabeltann herjer på det karibiske hav. Mine medpassasjerer Gunvor og Pieter fikk streng beskjed fra barnebarnet sitt om å ta med seg sverd på turen. De kunne få låne hans hjemmelagde. Man kan jo aldri vite. Han har et poeng, for det finnes fortsatt pirater. Jeg var faktisk ombord på en båt en gang da det tikket inn et ekte piratvarsel. Det var på kysten av Columbia. Kapteinen ble stram i maska, la kursen mer til havs og satte opp farten. Nei, vi skulle nok tatt med oss noen sverd.

Rio Dulce og Quiriguá, Guatemala

Fram er en ganske liten cruisebåt, mindre enn en gjennomsnittlig bananbåt. Det fant jeg ut i dag, da vi la til kai i Puerto Santo Tomas de Castilla, havna hvor alle bananer fra Guatemala skippes ut i verden. Det er ikke få. Vi kjørte buss forbi milevis med bananplantasjer på vei til Quiriguá, en ruinby etter mayaene kjent for sine mange stelas. Stelas er digre bautasteiner, en slags totemer i stein med inskripsjoner og utskjæringer. Noen av dem ti meter høye. Alle er fulle av skrift og kunst, og du kan stirre på dem i timesvis og hele tiden oppdage noe nytt. Et ansikt, et dyr, et tall, vakre geometriske mønstre. Nå i dag vet man mye om hva inskripsjonene betyr, og det handler stort sett om herskere og kriger. Om slag som ble vunnet eller tapt, og hvordan herskeren døde. Merkelige meldinger fra fortiden, dette. Og det kjennes nesten pussig at dagens Guatemala har så høy grad av analfabetisme når du tenker på den avanserte skriftkulturen som mayaene utviklet i sin tid. Guatemala er et fattig land som er rikt på ressurser. Den har du hørt før, ja. Det tyter bananer, ananas, sukker og kaffe fra dette landet. Jeg tror ikke vi betaler det vi burde for disse varene, vi i det velfødde vesten. Tenk på det neste gang du velger den billigste kaffen.

Men nok hissig moral fra bloggeren. Jeg holdt på å glemme at vi seilte med småbåt oppver elven Rio Dulce. Aiaiai! Det var fint! Regnskogen hang over elva, i trærne satt store, hvite fugler og kikket på oss. Fiskere i kanoer gled lydløst på vannet i skyggen fra trærne. Kanoene var laget av trestammer. Gule flyvefisk spratt rundt båten vår. Vi kom til et sted hvor vi spiste stekte bananer med svartbønnesaus. Så kikket vi på guatemalsk håndarbeid, sirlig broderte mayakalendre og wall hangings, eller åkle blir det vel på norsk? Guatemalske åklær! Fantastisk fine iallefall.

Tikal, Guatemala

Vi klappet til kai i Belize City i Belize, men jeg var en av dem som dro på jungelekspedisjon til nabolandet Guatemala. Sjansen til å få se den største ruinbyen som finnes etter det mektige mayafolket får man ikke hver dag. Pluss at Tikal, som ruinbyen heter, ligger så langt inni jungelen at du må ta småfly for å komme dit. Jungel! Grunn nok i seg sjøl til å ta på seg safarihatten, smøre leggene med myggmiddel og ansiktet med solfaktor femti (ja, jeg har tatt fram den nå). Jeg skal ikke si annet om flyturen enn at den fikk meg til å føle meg som Indiana Jones. Idet hele tatt følte jeg meg som Indiana Jones stort sett hele den dagen. Kanskje unntatt da vi handla souvenirer.
Å fly lavt over jungelen i det duse morgenlyset er så vakkert at du glemmer at du sitter i et fjortenseters propellfly som vingler. Og så kommer du til Tikal. Tikal er ikke til å tro. Tikal er byen som forsvant. Det gikk rykter om høye, hvite tårn som stakk opp over kjempetrærne i regnskogen. Midt på attenhundretallet klarte vestlige oppdagere å komme seg hit og kunne fortelle verden om kjempetempler og bautasteiner med eldgamle inskripsjoner. Nå har det vært utgravinger her i mange tiår og fortsatt holder de på. Det er seks utgravde templer på stedet, noen av dem over seksti meter høye. I tillegg er det hundrevis av andre bygningstrukturer. Store de også. Jeg er målløs og vet ikke hvor jeg skal begynne å fortelle. Tikal var et av de viktigste sentrene for den gamle mayakulturen. Det er bygninger i Tikal fra firehundre år før Kristus, de nyeste er fra ca år 900. Mayakulturen var en av sin samtids mest sofistikerte og avanserte kulturer. Og her levde de. I den samme varme, vibrerende jungelen som vi gikk i nå. Tenk deg jungellydene. Apekattene hang etter halen og ertet hverandre. En liten en prøvde å tisse på oss. En grønn kolibri suste forbi hodet mitt. En dorsk vaskebjørn stoppet foran oss på stien og kikket døsig opp. Jeg følte meg litt døsig selv. Varmen, fuktigheten og de massive synsinntrykkene. Jeg kikket etter papegøyer, men så bare digre, svarte gribber sirkle over trekronene. Best å svelge en slurk vann og skynde seg etter de andre. Allerede nå vet jeg at jeg kommer til å fortelle om Tikal mange, mange ganger seinere i livet mitt.

Key West, Florida

Siste havn i USA: Key West, Florida. The Florida Keys er gruppe øyer som ligger helt i sørenden av USA, og Key West er navnet både på byen og på øya som er er det kontinentale USAs sørligste punkt. Bare 98 miles til Cuba. Og Key West er en slags hybrid mellom amerikansk og karibbisk kultur. Jamaicansk reggae, en bydel med haitiere og cubanske sigarrullere. Amerikanere har ikke lov til å hverken reise til eller handle med Cuba, så sigarer fra Key West er det nærmeste de kan komme ekte cubanske sigarer. Ikke det at de bryr seg veldig mye om loven her i byen, så mange hasjpiper på utstilling i butikkvinduer har jeg aldri sett noen gang. Og slibrige meldinger på t-skjorter. Key West er stedet der cubanske båtflyktninger møter fulle amerikanske ungdommer på partytur fra fastlandet. Og du veksler mellom å bli sjarmert og irritert i gatene her. Du kan f.eks styre unna Margaritaville og de tusen millioner barene og heller kikke på sigarrullere og nyflettede hatter av palmeblad. Men varmt og vakkert er det. Avslappet. Hønene går løse i gatene som i små landsbyer i Karibien og du kan kjøre motorsykkel uten hjelm.
Jeg kan tenke meg at stemninga i Key West var litt den samme da Ernest Hemingway bodde her på tredvetallet. Foruten turistene og souvenirsjappene. Han spytta jo ikke i glasset, han Ernest heller. Han drev med marlinfiske sammen med kompisen Sloppy Joe, som hadde en bar. Den baren finnes fortsatt. Mens jeg tok turen innom Hemingways gamle, fine hus på 907 Whitehead Street. Huset er nå et slags museum, og et ganske fint et også. Rommene og møblene står som de stod. Dette bildet er fra Hemingways skrivestue. Jeg tok et bilde av Hemingway sin do og de flotte flisene på badet hans også. Og de velfødde, blanke kattene som bodde der. Hemingway skrev visst i testamentet sitt at Snowball, favorittkatten hans, og Snowballs etterkommere skulle få bo i huset og bli tatt vare på. Det blir de til gangs. Nå er de femti stykker og alle er like late og blaserte og mette. De er litt spesielle katter, skipskatt tror jeg vi kaller det i Norge. De har en eller to klør ekstra. Det ser ut som de har votter på.

Astronauten og meg

Down south!

Jeg fløy ned fra New York til Orlando, og derfra til Port Canaveral. Der tok jeg inn på et strandhotell mens jeg ventet på at Fram skulle komme dagen etterpå. Et halvt minutt fra fine Cocoa Beach. 33 grader. Vannet var varmt. Pelikanene fløy lavt. Deilig å gå på stranda etter å ha fått ømme legger i New York. Jeg la meg ned og hørte på havet. For noen kontraster. Kvelden før hadde jeg stått på sinnsyke Times Square.
Fram var innom Charleston mens jeg travet rundt i NYC. Her er et bilde derfra. Synd jeg gikk glipp av det, for det var visst spennende. Southern, hvis du skjønner hva jeg mener. Scarlett o´Hara! Ekspedisjonslederen spiste spare ribs og knipset dette bildet.
Noe jeg absolutt ikke ville gå glipp av: besøket på Kennedy Space Center på Cape Canaveral. Det er her romferger og raketter skytes ut i rommet. Det er her astronautene trenes opp. Det er dette som er NASA. Mange tusen mennesker jobber med det amerikanske romfartsprogrammet her ute. Vi spiste lunsj med astronauten Story Musgrave. Han hadde vært seks ganger ute i rommet. Vi kunne stille spørsmål. Etterpå kunne vi bli fotografert sammen med Story. Ekspedisjonslederen presset meg til å stille opp. Jeg fikk latterkrampe. Jeg stod sammen med en astronaut under et amerikansk flagg. Det er det mest amerikanske jeg har vært med på noen gang, sa jeg til en av mine (amerikanske) medpassasjerer. Hun så uforstående på meg. Kennedy Space Senter parrer verdensrommet med patriotisme, de legger ikke merke til det selv, amerikanerne. Men okei. Kennedy Space Center er uforglemmelig. Når var du inne i en romkapsel sist? Eller så en ekte astronaut-do? Vi har alle en liten gutt inni oss, tror jeg. På Cape Canaveral går denne lille gutten bananas. Også så jeg tre alligatorer fra bussvinduet!

På frifot i NYC

Fra MOMA, Museum of Modern Art. Jeg var en hel dag her. Uroen Lobster Trap and Fish Tail laget av Calder var noe av det jeg likte aller best.


Jeg spiste pastramisandwich på den berømte Katz Delikatessen.


Dette butikkvinduet ble jeg forelsket i. Butikken er fantastisk. Antropologie, på 5th Avenue.


Bokhandelen Strand. Konkurrerer i klassen verdens beste.


Jeg gikk over Brooklyn Bridge og snuste rundt i Brooklyn en hel dag.


Brownstone i Brooklyn. Sånn ville jeg bodd.


This is a special place, stod det på et skilt. Slik ser det ut på Ground Zero.

Innseilingen til New York

Klokka seks om morgenen stod vi på dekk alle mann. Det var disig grålysning og vi kunne se lysene fra Verrazano-Narrows Bridge og bebyggelsen langs Hudson River. Sola begynte å presse seg opp over horisonten over Staten Island og Brooklyn. Vi nærmet oss. Alle, inkludert amerikanerne, ja, kanskje særlig amerikanerne, var merkelig opprømte. Det var nesten litt nyttårsaftenstemning. Da vi gikk under Verrazano-brua, trodde jeg nesten vi skulle begynne å klemme hverandre. Nå kunne vi skimte Manhattans skyline. Og vi kunne se Frihetsgudinnen. Vi nærmet oss the Land of the Free. Jeg tenkte på alle immigrantene som har seilt akkurat, akkurat her og stått med hamrende hjerter innenfor lerretsskjortene sine. Kanskje syke og svekket av sjøreisen, som før i tiden kunne ta flere uker. Alice Munroe forteller i The View From Castle Rock om en av sine forfedre, som regnet en tur over Atlanteren som vellykket; bare tre stykker hadde dødd underveis. Og så skulle de gjennom systemet på Ellis Island. Gamle og syke ble sortert ut og sendt tilbake til Italia, Irland eller hvor de enn kom fra. Først Frihetsgudinnen med de store håpene, og så, rett etterpå, Ellis Island. Derfra kunne de se byen på andre siden av West River og drømme den amerikanske drømmen.

Over oss hamret et helikopter som Hurtigruten hadde leid inn for å ta bilder av MS Fram når hun seilte inn til New York for første gang. Det blitzet fra helikopteret. Vi kjente oss nesten som celebriteter. Vi hadde soloppgangen til styrbord, og Frihetsgudinnen og lille Ellis Island til babord. Foran oss nærmet veggen av skyskrapere seg. Den oransje ferja til Staten Island putret vant forbi oss i full fart. Losen lot kapteinen bakke Fram opp et stykke mot Brooklyn Bridge, og vi så rett inn i Wall Street, helt nært. Langt oppe i den trange gata kunne vi skimte Trinity Church. Skyskraperne raget over oss. Vinduer og blanke overflater reflekterte sollyset og byen liksom blinka mot oss. Vi så tomrommet etter Twin Towers tydelig fra vannet. Fra vannet ser du også at gatene er helt snorrette, de ser ut som de er skjært med kniv. Du kan nesten se tvers igjennom Manhattan fra sjøsiden.

Magisk.

New York!

Vi seilte oppover Hudson River i morges og la til kai på Manhattan! Flere bilder og tekst kommer.

Newport, Rhode Island

Seiling er tingen i Newport. Newport pleide å være den stolte arrangør av America’s Cup, men den som skal arrangere den cupen, må vinne den. Overraskende nok vant australiere med en helt ny kjøldesign på åttitallet. De amerikanske seilerne ble like tatt på senga som norske hoppere da bokløvstilen kom. Siden har ikke America’s Cup kommet tilbake til Newport. Men masteskogen er imponerende tett i havna, og det er mange hyggelige cafeer å sette seg ned på for å se på folk, seilbåter og kjekke marinesoldater. U.S Navy War College er nemlig i Newport, og bidrar sikkert til at gatene ikke er helt forlatte i lavsesongen. Foruten seiling, dreier det seg om tennis og golf. Det finnes et eget tennismuseum her, og et Tennis Hall of Fame; med memorabilia og bilder av berømte tennisspillere. Jeg besøkte ikke det museet. Jeg satt i en Adirondackstol, spiste is fra Ben & Jerrys og så på folk. Alle gikk rundt i en typisk stil. Beige chinos, seilersko og skjorter med armene bretta opp. Jeg tenkte at det må være på disse kanter de fant opp kleskoden casual. Newport har en litt stygg fortid som pirathavn på syttenhundretallet og jeg hadde håpet på et piratmuseum, men neida. Ikke stort om at Newport slo seg opp på slavehandel heller. Philip sa til meg at de ville fortrenge slikt i Newport. Spør du dem om en viktig historisk begivenhet, vil de kanskje si at det var her Tiger Woods ble proff golfspiller. Nei, nå er jeg slem. Newport er koselig. Avslappet. Men det hadde gjort seg med et piratmuseum.

Martha's Vineyard, Massachussets

Har du sett Haisommer-filmene? Da vet du hvordan det ser ut på øya Martha´s Vineyard. Lutter idyll. Strender, seilbåter, pittoreske fyr, sedertrær og sirlig dekorerte småhus. Et deilig feriested, rett og slett. Men Martha´s Vineyard er også kjent for de tingene som slår sprekker i idyllen. Haisommer-filmene er et eksempel, tragiske ulykker med Kennedyfamilien et annet. Kennedyene er det nærmeste du kommer kongelige i USA. Den kjekke John F. Kennedy Jr., kronprinsen, styrtet med småflyet sitt ved Martha´s Vineyard for noen år side, og senator Edward Kennedy kjørte ned og drepte en kvinne her på sekstitallet. Stor skandale. Men nok tabloidstoff. På Martha´s Vineyard begynte det med ren kolonisering og misjonering av de innfødte indianerne, men det tok av med hvalindustrien på begynnelsen av attenhundretallet. Før man fant petroleum, brukte alle olje og fett fra hval til lamper, fyring og smøring. Martha´s Vineyard og naboøya Nantucket sendte hvalfangere ut i hele verden og opplevde en gullalder. Hvalfangerskuta Pequod i Moby Dick gikk ut fra Nantucket, hvor forfatteren Hermann Melville selv hadde vært hvalfanger. Ei fantastisk bok. På Martha´s Vineyard bosatte de rike hvalskuterederne og kapteinene seg i Edgartown. Nå er Edgartown så posh og perfekt at du får lyst til å gå hjem og dusje og føne håret før du går rundt i gatene der. Da var nok Oak Bluffs, en mil unna, mer etter mitt hjerte. Oak Bluffs er kjent for The Camp Grounds, et område med gamle, vakre, litt smågale sommerhus som de kaller ”gingerbread cottages”, etter en kake amerikanerne er glade i. Veldig sjarmerende, men ikke billige, de heller. Vi syklet rundt med en lokal guide, ekspedisjonslederen og jeg. Guiden hadde kanskje sett for seg en slapp runde med makelige turister (det hadde jeg), men dengang ei. Ekspedisjonslederen fortalte guiden at han syklet hver dag hjemme og så tråkket han på som om det gjaldt livet. Guiden stoppet, tok på seg sykkelhjelmen, syklet på litt og la seg i dragsuget til ekspedisjonslederen. Jeg følte plutselig at jeg var med i Tour de France. På verdens roligste øy, med verdens fineste solnedgang foran oss. Veldig romantisk.