Blindpassasjer over Atlanteren

Denne kjekkasen er en liten falk, og han kom sannsynligvis ombord i Cork. Nå har han blitt med oss over Atlanterhavet snart, og på veien har han spist to spurver som også snek seg ombord i Irland. Helt sant. Det har altså utspilt seg litt av et drama her under atlanterhavskryssinga, mens jeg selv har ligget mest til køys og vært sjøsyk. Jeg føler meg nesten som en blindpassasjer selv, her jeg ligger på tredje dekk og ikke deltar på noe av alt det som faktisk foregår på båten under overfarten. Foredrag, filmer, quiz og happy hour. I går var det nærmest flatt hav, og jeg måtte for skams skyld føle meg ganske bra. Og sulten. Ekspedisjonslederen geleidet meg opp i restauranten for lunsj og jeg spiste et halvt rundstykke med smør på, mens jeg konsentrerte meg om å ikke se ut gjennom vinduene hvordan horisontlinja hele tiden gikk opp og ned. Ekspedisjonslederen spiste forskjellige typer sild og tok seg en pris snus. Gulp. Visse personer ombord har begynt å kalle meg the bunk blogger, som skulle bety noe sånt som køye-bloggeren på norsk. Jaja. Akkurat nå føler jeg meg nesten litt heltemodig her jeg ligger med ryggen mot vannet og skriver. Vi nærmer oss fiskebankene på Newfoundland og det er storm!

Cork, Irland

Etter ei sjøsyk natt begynte jeg å bli meg selv igjen da vi seilte oppover elva Lee mot Cork i morges. Jeg bestemte meg kjapt for at dagen måtte tilbringes på apostlenes hester, og iallefall ikke på et gyngende transportmiddel som buss. Jeg spratt av gangwayen og tok peiling på det høyeste kirkespiret jeg så. Høye kirkespir har en tendens til å føre deg rett inn i et gammelt område av en by. Det er et fint utgangspunkt for oppdagelsesferd. Jeg endte opp ved St. Finbarres katedral, som minte meg litt om Nidarosdomen. Når jeg tenker meg om, minner de fleste katedraler meg om Nidarosdomen. St. Finbarres ble ferdigstilt i på attenhundretallet, men reist på et sted hvor det har vært kristent kirkested sammenhengende i over tusen år. Jeg kunne ikke kommet nærmere selve hjertet av Cork. Det var her munken Finbarr grunnla klosteret som senere skulle bli bosetningen Cork, nå den tredje største byen i Irland. Bare Dublin og Belfast er større. Jeg spiste et eple på en gravstein og så rusla jeg rundt i trange gater med skilt på både gælisk og engelsk, unngikk trange smug og kikket litt etter en festning som skulle ligge i nærheten. Den fant jeg, men ikke før jeg hadde gått på et Sinn Fein-kontor. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt perpleks av akkurat det, som om jeg hadde avslørt noe hemmelig. Jeg ble stående en stund og lese på plakatene, men torde ikke ta et bilde. Når jeg etterpå fortalte det til ekspedisjonslederen lo han og sa at det var jo ikke annerledes enn å gå seg på f.eks kontoret til Senterpartiet. Og det jo helt sant, Sinn Fein er et vanlig politisk parti. Men det har kanskje sammenheng med det jeg skrev om fra Derry – vi har hørt så ofte og så lenge om urolighetene her og Sinn Fein har blitt litt mytisk, forbundet med noe skremmende. Well! På bykartet mitt så jeg at jeg ikke var langt unna The English Market. Nei, nå lyver jeg. Jeg er skitdårlig med kart. Til en viss ekspedisjonsleders store irritasjon orienterer jeg meg ofte etter et slags askeladdprinsipp. Og det syns jeg fungerer. Idag fant jeg The English Market. En eldgammel, innendørs markedshall for mat. En fantastisk stemningsfull plass å surre rundt, smake på mat og snakke med folk. Et kort øyeblikk trodde jeg at jeg hadde to fulle menn etter meg, at de tullesnakket til turisten foran seg. Men så var det bare to vanlige menn som førte en vanlig samtale på gælisk. Komplett uforståelig. Litt fresende. Og nå må du se filmen jeg har lagt inn på denne posten. Vi har hatt irske musikere og dansere ombord her i kveld. Riverdance! Han gutten som danser er verdensmester i sin aldersgruppe. Jeg ble både rørt og imponert på samme tid, jeg.

Douglas, Isle of Man

Midt blant de britiske øyene ligger Isle of Man. Jeg liker å tenke på den som ”menneskeøya”, men neida – opprinnelsen til Man-ordet er diffus og norrøn. Det var norske vikinger som bosatte seg her aller først, og de regjerte øya fram til tolvhundretallet. Da overdro kong Magnus VI øya til Skottland. Synd. For det er slik ei fin øy, og kjempepopulær som feriemål for folk i Storbrittania. Litt som Danmark er for oss nordmenn. Byen Douglas ligger i ei bukt, og bukta har ei lang, hvit sandstrand. Og strandpromenade! En ordentlig strandpromenade med lykter, iskremselgere og palmer. Det ser skikkelig fransk rivieria ut. Jeg tror palmene er plantet for å understreke en slags følelse av badeferie og paradis, litt for å skjule det faktum at det faktisk er Irskehavet som slår inn her. Og ei dame ombord fra New Zealand kunne avsløre at palmene ikke var palmer, men en spesiell type gress fra New Zealand! Som tålte alt mulig! Men strandpromenaden er knallfin, og alle husene du ser i bakgrunnen er for det meste små hoteller. Og på veien ved siden av promenaden går det en trikk som blir trukket av hester. Det sjarmerte meg litt. Sånn trikk kunne jeg tenkt meg at vi fikk i Tromsø. Snakker om lite co2-utslipp. Ellers så tror jeg de gjør litt som de vil på Isle of Man. De har selvstyre under den engelske kronen (dronningen er faktisk Lord Of Mann, det syns jeg er litt vittig), og har gitt seg selv alle mulige slags skattefordeler. På havneterminalen så jeg turistrådet på øya oppfordre folk til å føle seg frie og bildet viste to gentlemen med store motorsykler og store glis. Så det er mulig det er lov å råkjøre her også. På feil side av veien! Jeg vet jo i hodet mitt at det er venstrekjøring her, men kroppen min kan liksom ikke godta det. Selv om jeg konsentrerer meg skikkelig, blir jeg støtt og stadig nesten ihjelkjørt når jeg krysser gata i byer som Douglas. Jeg ble nok helt hjernevaska av Trygg Trafikk som førsteklassing. Tenk på det du, når du ser bildet av hestetrikken ovenfor og ikke syns det er noe spesielt bra. Det bildet risikerte jeg livet for.

Londonderry eller Derry

Everything here is double sided, sa guiden i dag. Her, i Londonderry eller Derry, som byen også kalles, går grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Og dermed også en frontlinje i en krig som har vart i hele min livstid, og som ble avsluttet for bare kort tid siden. Og når noen kaller byen Derry, er det ikke en forkortelse for Londonderry, men et politisk statement. Derry er fra det gamle irske ordet ”doire”, som betyr eikelund. De eldste settlerne kalte byen Doire Calcaich, og byen ble hetende Doire/Derry. Så kom britene i 1630, og kalte byen Londonderry. Da skjønner du at den som kaller byen Derry, er en nasjonalist av en eller annen sort, kanskje republikaner. And so the story goes. IRA, bomber, terror, Sinn Fein, kampen for selvbestemmelse, en kamp som er fire hundre år gammel, men som blusset opp og eksploderte i 1968. Etter det har vi sett utallige tv-bilder av bomba hus og løpende mennesker fra Nord-Irland. Bloody Sunday i 1972 var i Derry. Ta fram den gamle U2-plata di og hør sangen på nytt. Du merker når du går i gatene her at byen liksom er litt forherda; alle butikkene har tunge jerngitter, de unge guttene har crew cut og kaster sneipene på gata og venter på at pubene skal åpne. Nå skal jeg ikke overfortolke dette, det er bare det at kontrasten til gårsdagens koselige Oban føles stor. Afternoon tea kunne jeg bare glemme, det jeg fant var stappfulle puber med fotball på skjermen. Ingen souvenirsjapper, ikke store stativer med postkort fra byen. De er ikke overvettes vant med besøkende i disse områdene, naturlig nok. Men det begynner å ta seg opp med turisme og dermed sårt tiltrengte tilskudd til økonomien her. Fram har vært litt av en severdighet her i dag, mange har tatt turen innom havna og kikket på båten. Og siden det tross alt er en maiden call – det vil si første gangen en båt legger til kai i ei havn – kom ordføreren ombord og hadde med seg irske dansere og greier. Men det som fascinerte meg mest, var alle menneskene langs elvebredden (ja, Londonderry/Derry ligger ved ei elv) da vi dro. Det fikk meg til å tenke på alle gangene irene har stått og vinket til store skip som skal over Atlanteren. Alle de har mistet og lengselen ut, de som dro og de som ble igjen. I en bokhandel i Derry plukket jeg med meg The View from Castle Rock, den nyeste boken til Alice Munro, hvor hun forteller om bestefaren som tror han kan se det mytiske Amerika fra Castle Rock ved Edinburgh. Jeg stod selv på klippene ikke langt fra det irske Castle Rock i dag. Storhavet slo inn mot klippeveggene langt der nede, og innimellom klippene var det fantastiske hvite strender, slike strender som helten strander på etter dramatiske skipsforlis. Vi besøkte en slottsruin som en gang holdt skanse mot vikinger og andre røvere fra havet. Også var vi og så The Giants Causeway, et merkelig geologisk fenomen hvor basalt og kleberstein former små heksagoner i et perfekt mønster, over et stort område. Det så ut som et puslespill for ja, nettopp – kjemper. ”Causeway” betyr ”stor vei” eller noe sånt, og det har med legenden knyttet til stedet å gjøre. Den kan du lese om på Wikipedia hvis du vil. Der kan du også lese at the Giants Causeway er på UNESCOS world heritage site-liste. Jeg hadde håpet at ekspedisjonlederen ikke skulle bli med ut dit i dag, for vi konkurrerer litt om hvem som har flest world heritage-sites. Han leder med et par stykker, den skiten.

Oban, Skottland

Det er spennende med klaner og kriger og slott og lorder. Men i dag fikk jeg litt historie-overload. Jeg som har historie mellomfag og alt. Guiden var helt super, det var ikke det. Men rundt hver sving dukker det opp et nytt slott med en fantastisk historie, med slekter som har bygd det og slekter som har beleiret det. Campbellene som alltid har kriget mot Stuartene, og alle skotter som alltid har kriget mot engelskmennene. Jeg har ikke så god kondis på sånt. På stormenn og helter. På bussturen til Inveraray castle ble jeg heller merkelig opptatt av det fine, skotske kveget. Highland cattle heter det. De er skikkelig langhåret og har store, runde ører med krøller på. Jeg dultet borti ekspedisjonslederen hver gang vi kjørte forbi et ekstra fint eksemplar av sorten. Men når jeg spurte om han kunne spørre busssjåføren om vi kunne stoppe for å ta bilder av dem, så han bare strengt på meg. Vi hadde et slott å rekke oppi høylandet. Slottet het altså Inveraray, og eieren er lorden av Argyle. (Han er en Campbell). På slottet så vi på vakre tapeter, porselen, gullkarafler, flere rom fulle av gamle våpen og rustninger. Malerier av alle lordene og lordinnene overalt. Så kom vi til et lite rom som var viet den lorden som lever nå, med bilder fra bryllupet hans og diverse utklipp fra de notoriske engelske sladderbladene. Fin kontrast til de mørke, digre portrettene må jeg si. Lorden har nettopp hatt en popfestival på slottsmarkene og det forklarer muligens det slitne utrykket til slottsgartneren. Resten av dagen tuslet jeg rundt i Oban. Med skikkelige sea legs, det vil si at bakken beveger seg under meg når jeg går. Ubehagelig. Det hjelper ikke at det skingrer sekkepipemusikk ut av annenhver butikk man går forbi. Jeg gikk ned til havnen og kjøpte fish´n chips. Folk satt på rekke og rad og spiste fish´n chips der nede. Utrolig godt! Hvorfor spiser vi ikke mer sånn hjemme? Seipanetter blir liksom ikke det samme. Jeg har aldri trodd noe på at måkene i Tromsø er spesielt frekke, som noen påstår. Men det er de. Her i Oban satt måkene pent på avstand og på geledd, som veloppdragne femtitalls-barn. Bare en førerhund ble i overkant fristet der han geleidet en blind dame langs kaia. Men det gikk bra. Og whisky-destilleriet hoppet jeg over, forresten. Det kostet ti pund å gå inn (da fikk du rabatt på whiskykjøp) - de pengene brukte jeg heller på afternoon tea og shortbread på kafeen vis a vis. Hyggeligere å nippe te med melk i og bli på nikk med gamle damer i rosa tweed, enn å rølpe med gutta inne på whiskysenteret. Eller prøvesmaking, som de kaller det. Jaja. Jeg tror det var i Skottland de oppfant male bonding.

Hebridene

Noen ganger er det en skikkelig opptur å komme til et sted du ikke hadde vurdert å dra til i det hele tatt. Hebridene er et sånt sted. I morges la vi til kai i Stornoway, en liten by på øya Isle of Lewis i Ytre Hebridene. På disse øyene har det bodd mennesker i flere tusen år, lenge før vikingene kom og raidet kystene her. Se på det øverste bildet. Det er The Callenish Stones. Digre steiner satt opp i sofistikerte formasjoner – for fire tusen år siden! Som guiden vår stolt påpekte; da London bestod av femti skitne leirhytter, fantes det et rikt utviklet og tallrikt samfunn på Hebridene. Et samfunn som hadde makt og overskudd til å sette opp flere slike steinformasjoner over et stort område på øya Lewis. Hva steinene er blitt brukt til, vet man ikke helt sikkert. Fordi steinene forholder seg til hvordan sola og månen står i en syklus, regner man med at formasjonene iallefall utgjør en kalender til å måle år, måneder og dager med. Spennende, ikke sant? Selv tror jeg at jeg må lese mer om dette, guiden snakket engelsk med heftig aksent og det var ikke bare-bare å henge med i svingene for en skarve trønder. Sytti prosent av beboerne på Hebridene snakker gælisk, og aksenten på engelsken blir ultraskotsk. Et og annet norrønt ord er også i bruk, som dal og laks. Vikingene la ikke bare igjen ord og gener, norrøn byggeskikk var faktisk svært lenge i bruk på treløse Hebridene. Vi besøkte et slikt steinhus, som ble bygd i attenåttiårene og bebodd fram til sekstitallet. De kaller slike hus ”black houses”, svarthus, fordi halmtaket trenger konstant varme for å ikke bli for tungt og falle sammen. Derfor hadde de grua gående hele tiden, og huset ble sotfarget etterhvert. Det de fyrte med, og fortsatt fyrer med, er torv. Store deler av øyene her er myr, så her er det nok å ta av. I myrene går tusen millioner sauer, og av saueulla spinner de tweedstoff. Det berømte Harris tweed kommer herfra. Vet du ikke hva Harris tweed er, så har du handla for mye på H&M. Innimellom myrene er det fjorder og laguner og innsjøer, og i disse er det laks og ørret. Hebridene er selve fiske-paradiset, eller rettere sagt; fisker-paradiset. Og da har jeg ikke nevnt at de selger whisky som Laphraig, Lagavulin og Oban på hver eneste lille nærbutikk. Whisky må til i et fisker-paradis, slik jeg har forstått det på ekspedisjonslederen. Regner med det blir mer whiskysnakk imorgen, da kommer vi jo til selveste Oban i Skottland. Fram til da: tenk på om du ikke skal ta turen til Hebridene en gang. Det er så annerledes. Litt sånn på siden av verden. Jeg gikk rundt i Stornoway og følte meg fjollete fordi jeg ville ha en kaffe latte. Sånt har de ikke her. Det ble en afternoon tea på County Hotel istedet. Sammen med gamle damer som drakk te og spiste scones med hatt på de hvite krøllene. Fantastisk.

Dag 2

Nord-Atlanteren skinner som sølv og havhestene seiler på termalvindene skipet lager. De har bestemt seg for å følge oss helt til Hebridene, tror jeg, og så følger de kanskje et annet skip tilbake? Havhester lever på havet, og er faktisk i slekt med albatrossen. De har det samme systemet for å filtrere saltvann på nebbet sitt. Av og til, hvis du kommer nært nok, kan du se en størknet dråpe salt hengende på nebbet, og det kan nesten se ut som de gråter. Men det gjør de nok ikke. Havhestene er i sitt rette element her langt til havs. De sover på havoverflata, og finner det de liker i matveien. Bare når de legger egg og fostrer opp ungene sine, er de på land. Da kan de nesten ikke vente med å komme seg til sjøs igjen. De sparker ut tjukkasungen fra reiret så fort de kan, selv om ungen hverken kan fly eller svømme. Ungene lander i havet nedenfor reiret, og blir liggende og flyte på flesket noen dager før de begynner å padle ut dit hvor de skal tilbringe resten av livet. Tradisjonelt er det kalas på Island og Færøyene når havhestungene dupper på havoverflata, så nært land. Det er bare å plukke opp delikatessene med en håv. Det gjelder å spise dem før de begynner å smake tran, som sjøfugl gjerne gjør. Fullt så tilpasset til havet som havhestene er ikke vi menneskene. Derfor har vi hatt obligatorisk safety drill ombord i dag. På signal gikk vi til møtepunktet ved livbåtene og så ble sikkerhetsutstyret demonstrert. Natasha har på seg en dress som isolerer kroppen og hindrer varmetap inni livbåtene. De amerikanske herrene fulgte nøye med, både på hvordan man tok dressen på og hvordan man tok dressen av.

Dag 1

Fem hundre meter ut fra Reykjavik havn kjente jeg kvalmen komme. Det var bare å begynne å ete av lasset med sjøsyketabletter. Ekspedisjonslederen sier Fram er en særdeles sjøsterk båt og at de fleste passasjerene er oppe og går. Jo takk, du. Jeg tør ikke tenke på meg selv ombord på den gamle Fram, Nansen sin Fram, som mer var bygd for skrus opp fra isen enn for å bryte dønninger kjapt og effektivt.
Natta gikk på et vis, og da vi passerte den lille lavaøya Surtsey tidlig i morges, var jeg dessverre ikke kapabel til å gå på dekk for å ta en titt. Øya er Islands nyeste tilkomst av land og ble skapt av et vulkanutbrudd i 1963. Jeg husker vi hadde om Surtsey i o-fag på barneskolen. Vi så en film, tror jeg, med glødende lava, røyk og en oppglødd fortellerstemme. Det var spennende saker, og jeg hadde sett fram til en titt. Det er tross alt ikke hver dag man husker noe fra o-fagstimene.

Heimaey var dagens mål. For å komme til havn der, må man seile gjennom en ganske trang passasje. På grunn av røff sjø og vind, kunne ikke store Fram seile inn der i dag. Vi lå en stund utenfor munningen og ventet på bedre forhold, men den gang ei. Heimaey så helt utrolig ut, med granittspir rett ned i havet, omgitt av tåke og trolldomsmystikk. Inn gjennom passasjen kunne vi skimte bosetningen, som ligger godt i le for stormene fra Nord-Atlanteren. Jeg skjønner at de kalte øya for Heimøy – det må ha vært perfekt å seile vikingskipene sine inn her og i sikkerhet i ei lun havn. Mens vi er på vei til Hebridene. Sukk, mitt hjerte, men brist ikke. Det er bare å ligge pal for min del og glede meg til landkjenningen. I overimorgen!

The Viking Express

Du kan ikke reise fra Island uten å ha ridd på islandshest, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men som gammel hestejente var jeg ikke helt klar for en rolig skrittetur mest for å se på utsikten, som egentlig hadde passet rideferdighetene til min makker ekspedisjonslederen best. Så jeg tok en sjanse og meldte oss begge på the Viking Express, merket med tre hestesymboler ("for advanced and experienced riders only") og lot det stå til. Ekspedisjonslederen holdt på å besvime av angst og beven, særlig da han så de andre som hadde meldt seg på den samme turen: fem gamle hestejenter, utstyrt til tennene med ridebukser. Vi spiste lunsj på hestesenteret først, og Jørn skalv på hendene, men lot som ingenting. Jeg følte meg helt på topp, tøyset og lo. Så var det dags. Jentene på senteret geleidet oss inn i stallen, hvor hestene stod ferdig oppsalet. Det var bare å feste hjelmen og stige til hest. Merk; vi er fortsatt inne i stallen. Vi red ut en korridor, og korridorer har dører. Det var her ekspedisjonslederen så sitt snitt til å taust markere ovenfor turlederen at ferdighetene kanskje ikke helt stod i stil med de tre hestesymbolene turen var merket med. Han skallet like gjerne hodet i dørkarmen så det ga gjenklang i hele stallen og hestene skvatt ut. Takk gud for ridehjelmen. Turlederen så fra Jørn til hestejentene med ridebukser. Så bestemte hun seg for å gi hestejentene det de var kommet for. Vi sporet hestene ut mot lavalandet og the viking express satte seg i bevegelse. Det ble klart en gang for alle at dette ikke var noen skrittetur. Heldigvis for Jørn (og for rumpene til gamle hestejenter) har islandshesten et ekstra ganglag som kalles tølt. Istedet for å daske opp og ned i salen, duver du forsiktig mens hesten flyr avgårde. På Island har det vært importforbud mot hester i tusen år, og derfor har hestene her bevart dette gamle ganglaget. Og forfinet det - de beste tølterne koster hundretusenvis av kroner og deltar i konkurranser over hele verden. Men en islandshest som forlater Island, kan aldri komme tilbake.
Kanskje står det islandshester rundt om på kloden og drømmer om hestelivet på Island; i store flokker på slettelandet, godmodig kjekling med alle hestekompisene sine og ute hele året. Eller turer dag ut og dag inn med nybegynnere som har meldt seg på en tur som er hakket for stor for dem. Men det gikk bra, faktisk over all forventning. Ekspedisjonslederen flommet over av mestringsfølelse og ville kjøpe med seg akkurat den hesten han red på hjem. Selv om han ikke klarte å uttale hestens navn. Her kan du se en video fra turen. Han med det store gliset er Jørn.

Hei MS Fram!

MS Fram har klappet til kai i Reykjavik!

Endelig! Jeg har ventet på Fram i Reykjavik og nå går jeg ombord. Foran meg har jeg sekstisju dager med seilas hele veien ned til Sørishavet og det antarktiske kontinentet. Jeg gleder meg og er spent, skikkelig spent. Jeg er verdens mest sjøsyke person og skal på verdens lengste cruise. Jeg stabler reisesyketablettene på baderomshylla i lugaren og tenker på den rekordtidlige snøen på Tromsdalstind og på morgenturer med bikkja når det sludder horisontalt i november. Så pakker jeg ut en tube nyinnkjøpt solfaktor 50 fra kofferten og setter den pent på hylla. Jeg er klar. Lett anker, matros!


At last! I´ve been waiting for Fram in Reykjavik and now I´m embarking. Ahead of us we´ve got sixtyseven days of sailing all the way down to the Antartic continent. I´m excited and a bit anxious. I´m the most easily seasick person in the whole world and I´m embarking on the longest cruise ever. I pile up my seasickness pills on the bathroom shelf in my cabin, thinking of the snow in the norwegian mountains already there in late august and of morning walks with my dog when it´s snowing horizontally in november. And then I unpack my newly bought sunscreen factor 50 and puts it nicely on the shelf. I´m good to go!