Det begynner å bli noen dager siden jeg kom hjem. Det er litt svimlende å komme hjem. Jeg har fortsatt ikke pakka ut kofferten min. Men snart må jeg vel redde den sammenbretta panamahatten, og vaske skoene som lukter litt pingvinbæsj. Her i Tromsø er det blå adventstid. Våren i Ushuaia, den lille byen vi gikk av båten, er langt unna. Faktisk kan du nesten ikke komme deg lenger unna Tromsø enn akkurat Ushuaia helt sør i Argentina. De to byene ligner hverandre. Fjell og fjord. Fra kjøkkenvinduet mitt kan jeg såvidt skimte silhuettene av fjellene på Kvaløya i mørket. Det har vært en fantastisk reise. Når noen spør meg hvordan jeg har hatt det, blir jeg helt stum. Hvor skal jeg begynne å fortelle?
Takk til alle dere som har fulgt meg på reisen og som har sendt meg hyggelige kommentarer! Jeg har blitt like glad hver eneste gang! Takk, og takk for meg!
Deception Island er faktisk en levende vulkan. Det pipler glovarmt vann fra grunnen der. Stranda er svart av lavasand. Siste utbrudd var i 1969, da vulkanen ødela to forskningstasjoner på øya. Likevel er innsjøen i vulkanens kaldera fra gammelt av regnet for å være en av Antarktis tryggeste havner. Derfor ble Hvalbukta, som du ser på bildene her, base for norsk-chilenske fabrikkskip under hvalfangertida her nede. Fra begynnelsen av nittenhundretallet og nesten fram til andre verdenskrig var det stor aktivitet. Det står fortsatt skakke bygninger og koketanker igjen fra den tida. Førtifem menn ligger begravet på buktas kirkegård, mange av dem norske. Det meste av kirkegården ble begravd av lava i sekstini. Et par enkle, hvite kors står der fortsatt. Over til nåtiden! Barske, brasilianske Arnaldo hiver seg ut i vannet i Hvalfangerbukta. Ikke akkurat Copacabana, nei. Du skal ikke mange centimeterne uti det vannet før det er KALDT. Men hvis du graver en grop på stranda, vil de varme kildene fylle den opp med varmt vann. Jeg kan ikke dy meg. Jeg må poste et par bilder til av pingviner. Jeg ser for meg at pingvinene her på Deception Island er litt frosne typer, som han pingvinen i barneboka som fyrer i ovnen og går med skjerf. De tasset rundt på den varme stranda med naturlige flip-flops.
Hvis du syns jeg har med uforholdsvis mange bilder av pingviner, så har du rett i det. Vi har sett mye annet også. Som jeg egentlig ikke helt har klart å ta noe bilde av. Vi så en leopardsel fange en pingvin og riste den ihjel. Vannspruten stod. Vi har sett digre albatrosser seile høyt over oss til sjøs. Vi har sett isflak store som fotballbaner. Og weddelseler som soler seg. Og alle nyanser av blått som finnes. Ting som gjør at du begynner å snakke som en gammelmodig poet! - Veent! Host, host. Veeent!
Slik ser det ut når sånne som oss går i land i Antarktis. Dette er Cuverville Island. Her bor en kjempegjeng gentoo-pingviner (skal finne ut hva de heter på norsk, beklager). Noen tok seg tid til å sjekke ut nykommerne. Det er merkelig med pingviner. Den som ikke fryder seg når de ser pingviner, har et hjerte av stein. Hvorfor er det slik? Jeg vet jo ikke det. Men de ser ut som høytidelige barn der de stolprer avgårde. Så tryner de så uelegant innimellom. Når de spretter opp av sjøen, er de litt kjepphøye og rusa på mestringsfølelse og fisk. I vannet er de utrolige, de flyr over vannskorpa som delfiner! Se så spretne vi er, liksom. Og i kolonien skjer det noe hele tiden. De krangler, stjeler og skiter på naboen. Pingvinmennene går flittig ned til stranden og henter stein til reiret. Det er ofte en lang gåtur. Når de kommer tilbake med en liten stein i nebbet sitt, legger de den forsiktig på reiret. Og det slår aldri feil; fru pingvin flytter den utålmodig på et mer egnet sted. Noen pingvinmenn har litt lavere arbeidsmoral og prøver å legg snøklumper på reiret. Kona himler med øynene. Tror jeg, der jeg står og ikke blir lei av å se på pingvinenes private anliggender. Cuverville Island ligger i et eventyrlig islandskap. Digre breer henger ut i Errera-kanalen og slipper enorme isfjell ut i vannet. For den som ikke skyter som ei kule ut av vannet på pingvinvis. Det vil si de fleste av oss andre på to bein. Gentoo-pingvin. Kort i lortfallet. Litt større enn adeliepingvin og den stilige chinstrapen (bøylepingvin). Skriker som et esel, lukter som en pingvin (du ville ikke tro det).
Paradise Bay - på selve kontinentet Blåjakke-pingviner, også kalt hurtigrutepingviner. Kommer til Antarktis i sommersesongen, gjerne med bilder av barnebarna på innerlomma. Stiller hverandre retoriske spørsmål som; Isn't this AWESOME?
Antarktis. Verdens kaldeste, tørreste og høystliggende kontinent. Pluss at det har mest vind i verden. Jaja. Vår første dag i Antarktis var alt annet. Sol, noen minusgrader, kvikklunsjføre. Her er velkomstkomiteen på King George Island, like ved den polske forskningstasjonen Arctowski. Jeg skulle inn der og ta en kopp kaffe, men jeg kom ikke så langt. Hvis du noen gang skal til Antarktis, så husk følgende; du kommer ikke til å bli lei av å se på pingviner og du kommer til å få krampe i fotoknappfingeren. Ved forskingstasjonen holder en koloni med adeliepingviner hus. Eller haug, steinhaug. Den som får legge seg på stein, vinner. Holmenkollåsen er der snøen går først. Half Moon Island Bittelille Half Moon Island. Her bor en stor koloni chinstrap-pingviner (tror de heter bøylepingvin på norsk). Det var vår i lufta. Rettere sagt hormoner. Med alt det innebærer av noe som ligner mistenkelig på vanlige norske pubkrangler og uførtrøden ublu opptreden. "This colony is X-rated!" sa min venninne Helen.
Jeg kan melde om vennligsinnet lokalbefolkning nede i Antarktis! Akkurat nå er jeg utslått etter en fenomenal dag (intet mindre) på King George Island og Half Moon Island. Gnistrende sol, tre-fire minusgrader. Mer kommer. Mye mer!
Magellanstredet. Regnet som tryggeste vei mellom Atlanterhavet og Stillehavet for dampbåter med stor last før Panamakanalen ble bygd. For hurtigruteskip anno 2007 er det også finfint å seile i le av Tierra del Fuego. Punta Arenas, Chile. Fram ligger skulder til skulder med MS Nordnorge, som har snuhavn i Punta Arenas. På torget i byen står enn statue av Magellan med patagonske indianere rundt. Det skal bringe lykke på reisa rundt Kapp Horn å kysse den ene indianerens tå. Jeg kysset ikke, men jeg gned hardt. Og jeg tror det hjalp! Silkeføre rundt Kapp Horn! Er det dette som kalles seilernes kirkegård? Er dette det forbannede Kapp Horn? Ja, det er det. Akkurat her støter to verdenshav sammen. Et og annet isfjell fra Antarktis kan lure rett rundt hjørnet. For ikke å snakke om vinden, rett fra sørpolen den óg. Men noen ganger er det slik som dette; man glir rolig rundt tuppen på Sør-Amerika før man legger ut i Drakepassasjen. Som er en helt annen historie.
Europeere har drømt om Patagonia i mange hundre år. Den første europeer som kom hit var Ferdinand Magellan. Han la ut på verdens første seilas jorden rundt i 1520, og ble den første som seilte inn i Stillehavet fra Atlanterhavet via Magellanstredet. Vel hjemme i Europa kunne Magellans kronikør (Magellan selv døde underveis) fortelle om kjempemenneskene i landet som Magellan kalte Patagón – som etter myten betyr ”store føtter”. Et stykke legende var skapt og den holdt seg i den europeiske forestillingsverden lenge, lenge. Landet med kjempene. Folk var fascinert og spant videre på myten. Som de kanskje alltid har gjort når det gjelder kjemper; tenk på norske troll og greske kykloper. Etterhvert ble kjempemyten moderert. Riktignok var tehuelceindianerne høyere enn en gjennomsnittlig spanjol på den tiden (som var 1,50) men kjemper var de jo ikke. Likevel fortsatte Patagonia å ha en egen klang over seg.
På attenhundretallet ble Patagonia det forjettede land, og settlere dro over fra Europa for å danne nye samfunn, eller kanskje en ny verden. Eller iallefall fôre verden med ull, pampaslandet var perfekt for sauehold. Ullindustrien var enorm. Det var neppe sauene som lokket kristianiabohemen i sin tid. Kanskje mer en forestilling om et fritt og radikalt land, hvor de kunne leve som de ville uten det forbaska borgerskapet på nakken. En av dem kom seg faktisk avgårde. Han het Nils Johan Schjander, boka hans er nylig trykt opp på nytt og er et must for nordmenn som pakker snippesken for landet som ikke er et land, men et område som strekker seg over store deler av sydspissen til Sør-Amerika, fordelt på Chile og Argentina.
Det meste av pampasen er i Argentina, men Chile har Torres del Paine – en av verdens vakreste og mest besøkte nasjonalparker. Det øverste bildet viser en av de klassiske utsiktene i Torres del Paine. Cuernos del Paine – Paines ”horn”- og innsjøen Pehoé. Så vakkert at det nesten gjør vondt. Fjelltårn som strekker seg et par-tretusen meter rett til hvers i det ellers flate pampaslandet. Store flokker guanaco (en slags vill lama) gresser langs breblå sjøer. Grårev med store ører og nandu, den staute søramerikanske strutsen, slentrer overlegent over pampasen. Kondorer seiler med kjempevingene sine i sirkler over fjelltoppene. Pumaen skal du vel ha mer flaks for å se. Men den finns.
Midt oppi alt dette ligger Puerto Natales. Før ei havn for lossing av ull, nå en liten by som for det meste handler om turisme. Uten å selge sjela si av den grunn, syns jeg. I den evige patagonske blåsten er det fint å varme seg på en av de mange koselige, små kafeene for eksempel. Jeg og ekspedisjonslederen tok en ridetur på en gammel estancia like utenfor byen. Ekspedisjonslederen følte seg som en ekte vaquero og galopperte plutselig bortover pampasen. Eller var det hesten som følte seg som en ekte hest? Pøsj. En ekte vaquero har full kontroll (over sannheten).
Vi har seilt i fjordsystemet sør i Chile, på vei mot Puerto Natales. Nysgjerrige sjøløver, sol innimellom, en og annen magellanpingvin duppende på vannskorpa. Pingviner ser nesten ut som ender når de hviler på vannet. Grønne skudd på trærne, fjelltoppene pudret med snø. Det er ikke bare Norge som har fine fjorder! Fjord er forresten det eneste ordet i engelsk som begynner på fj. Men her nede heter det fiordo. En spansk variant av et norrønt ord. Litt morsomt. Vi begynner å nærme oss 50 grader sør. En dag snødde det på dekk. Ekspedisjonslederen er i sitt rette element når han forteller om breer i vind med patagonsk styrke. I bakgrunnen Bernalbreen, som en gang i tiden kom helt ned til sjøen.Foreningen Fornøyde Passasjerer! Fra venstre: bloggeren, Magnulf fra Harstad, Gunnar fra Haugesund, Randi fra Nesodden og Asbjørn fra Sunde.
Chacabuco er et knøttlite kystsamfunn i de chilenske fjordene, mest ei havn egentlig. Et kvartes kjøretur unna ligger Puerto Aisén (eller Aysen), en by så liten at ikke engang Lonely Planet nevner den. Likevel. Folk bor her. De jobber kanskje med laks. De fyrer kanskje med sur ved. Nå har de våronn, det spirer og gror. Jeg så smørblomst og løvetann i grøftene. Firebushen (jeg vet ikke hva det heter på norsk) stod rød og gnistrende i tåkegrå gater. Fjortisene hang utenfor kiosken og ønsket seg langt vekk. Byen - eller by og by fru blom, det er vel mer et lite tettsted – er omgitt av snøkledte fjell. Du skal lete lenge før du finner et postkort herfra. Hverdagspoesi, derimot, det finner du. Noen av amerikanerne klaget på at det ikke var noe å kjøpe her, at det ikke var noe å se. Men du trenger ikke bli imponert for å føle litt godhet for et lite sted ingen tenker på. Tvertimot. Heia Puerto Aisén!
Laks. Puerto Montt lukter laks. Chiles lakseeventyr begynner her. Laksemære på laksemære i innseilinga. Nye hus på rekke og rad i åsene. Jo, det går godt med Puerto Montt for tiden. Norske penger og norsk kompetanse er også inni bildet. Norske temperaturer i sjøen. Og litt i lufta óg, det må sies. Nå er vi på 45 grader sør og det er ikke til å kimse av når du ikke har Golfstrømmen som skjerf.
Så hvorfor bilder av en foss og trær ved en innsjø? Puerto Montt ligger i Chiles ”lake district” – et område med vakre innsjøer, temperert (det vil si kald) regnskog og majestetiske vulkaner i et belte som strekker seg helt til Argentina. Noen av vulkanene er i levende live. Jeg hadde håpet å se den perfekte sukkertoppen til vulkan Osorno i dag, men nei. Egentlig er han (er vulkaner hanner?) oppe i venstrehjørnet på det øverste bildet. Inni skyene. Fossen er Petrohue-fossen. Det var målet for turen vår i dag. For en nordmann skal det litt til å imponere med en foss. Men fossen var ok. Det er alltid tilfredstillende å se en god foss.
Trærne står pent dandert rundt innsjøen Llanquihue. Det er den nest største innsjøen i Chile. Hundene leker seg på stranda i Puerto Varas, en hyggelig, liten by som du kan sirkumnavigere på tyve minutter. Da har du rukket å spise apfelstrudel på konditoriet også. De kan virkelig lage god apfelstrudel her, det har de kunnet siden 1853. Da sponset Chile tyskere som ville bosette seg i området. Fortsatt er det tyske ord, tyske tradisjoner i bruk i dette området. Og kraftige, svart-hvite holsteinerkuer istedet for de brune, litt unnselige du ser i resten av Sør-Amerika. Så vet du det.
Å, Valparaiso er fin! Byen ligger vakkert til i ei skjerma bukt. Bebyggelsen går oppover grønne åser, gamle hus tett i tett. Og flere eldgamle taubaner som knirker og spraker når de sakte (og skummelt), men sikkert bringer deg opp i lia. Til nye gater med gamle hus i kolonistil i friske farger. Den gamle delen av Valparaiso står på verdensarvlista som et unikt urbant område. Forfatteren Isabel Allende skriver stadig om hjembyen og om den tida Valparaiso var en av verdens viktigste havnebyer. Det var før Panamakanalen ble bygd, det. Da måtte skip som skulle mellom kystene av USA nedenom Magellanstredet. Og de måtte innom Valparaiso. Havna her var den største, viktigste og livligste på denne siden av Sør-Amerika. Stillehavets juvel, ble byen kalt. Eller som Pablo Neruda, poet og nobelprisvinner, kalte byen; oseanets kjæreste. Novia del océano.
Jeg må tilstå noe. Jeg sviktet oseanets kjæreste for vinsmaking. Fristelsen ble for stor. Toppvin til frokost. To kjeks og åtte slanter vin. Vinsmaking er jo kjempemorsomt! Vi besøkte den nye, moderne, svale vingården Matetic. Tegnet inn i terrenget av den norske arkitekten Laurence Odfjell. Økologisk drevet. Og allerede på listene i supervinbladene over de beste vinene. Jeg vet ikke hva jeg ble mest opphausa over; omgivelsene, den sakrale stemningen, de to nyklipte alpakkaene vi kjørte forbi eller selve vinen.
Etterpå suste vi (føltes det som) oppover dalen til en chilensk rodeo. Med stolte huasoer (chilenske cowboyer) som viste fram smellvakre hester, serverte blodig biff og pisco sour til lunsj. Det ble en lang siesta da vi kom ombord igjen.
Etter to netter og en sjødag er vi ute av ørkensonen og har kommet til det tempererte Chile. Et Chile som venter på vår! Brr!
La Serena er tvillingbyen til havnebyen Coquimbo, hvor vi la til havn. Jeg tok bussen inn til La Serena. Pen og pyntelig by. Moderne, selv om den er en av Chiles eldste byer. I La Serena vises det at Chile er en av de raskest voksende økonomier i verden. Kjedebutikker, kjedekafeer, shoppingsentre. Dopapir på doene. Det lignet på hjemme. Indianere som spiller panfløyte i gatene har vi også. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gikk så mye rundt. Jeg var på det arkeologiske museet og så en ekte moai fra Påskeøyene. Den var mystisk. Etterpå fant jeg en koselig cafe i en gammel patio. Jeg prøvde å se om chilenerne gjorde noe som stakk seg ut som chilensk. Men nei. De sitter på cafe, drikker kaffe og kikker på folk. Akkurat som meg.
Det er disig her på ørkenkysten. På morgenen er det kaldt, kanskje femten-seksten grader, så blir det varmere ut på dagen. Da dormer pelikanene på kaia. Men du skal ikke langt inn i landet før det blir sol og steikende hett på allerede tidlig på morgenen.
I går nevnte jeg Stillehavskrigen mellom Chile, Bolivia og Peru i 1880-årene. Det de egentlig sloss om var Atacamaørkenen – den tørreste på jorda. Hvorfor i himmelens navn gjorde de det? Svaret er sodium nitrat. Ørkenen er full av sodium nitrat. Av nitrat kan du utvinne saltpeter. Av saltpeter kan du lage krutt. Men ikke minst var saltpeter gjødning for landbruket i hele verden før kunstgjødsel ble oppfunnet. Det skjedde i 1929. Dermed sprakk bobla oppe i Atacamaørkenen. Peru og Chile i tur hadde hatt enorme inntekter på eksporten av saltpeter. Nå ble det stille, og gruvene ble forlatt. Tilbake stod tomme nitratbyer som Humberstone, like utenfor Iquique.
Humberstone var et administrasjonssenter for en av de største gruvene. Nå er Humberstone en diger spøkelsesby som står på UNESCOs verdensarvliste. Byen hadde alt. Butikker, bakeri, kino, slakteri, paviljong, tennisbane, svømmebasseng. For funksjonærene. Arbeiderne ble holdt som slaver og fikk lønn i poletter som bare kunne brukes i byen. I 1907 gjorde de opprør i Iquique. Det endte med en massakre hvor flere tusen mennesker ble drept av den chilenske hæren.
Sola steikte i Humberstone. En selskapssyk løshund gikk sakte rundt med den korte, lille skyggen sin etter seg i støvet. Ellers ingen spor etter liv, ikke ei flue. Jeg gikk alene i ytterkanten av byen. Jeg begynte å plystre på Sergio Leones filmmusikk til The Good, The Bad and The Ugly. Det ble jeg skremt av. Knirket det ikke i ei dør? Satt det noen og så på meg et sted? Noen med onde hensikter? Hvor var revolveren min når jeg trengte den?
Vi går til havn nesten hver dag. Kontainerhavner, havner hvor det losses kull på den ene siden av båten vår og kunstgjødsel på den andre, havner som er vant til cruisebåter, havner som ikke er vant til cruisebåter, havner hvor fiskebåtene ligger tett i tett og du får tilbud om å kjøpe store stykker fersk tunfisk. Havner med dårlig rykte, hvor du ikke får gå rundt som du vil. Havner som lukter fugleskit. Havner som lukter olje. Havner som lukter fisk. Havner som lukter penger. Havner som er gull verdt.
Havna i Arica er blant de siste. Ei havn som er gull verdt. Først for det spanske herredømmet som shippet sølvet fra Potosí, verdens største sølvgruve, herfra. Sølvskipene tiltrakk seg berømte stillehavspirater, som Thomas Cavendish og Francis Drake. Legenden sier at Drake gravde ned en skatt verdt ti billioner dollar et eller annet sted utenfor Arica. Det er neppe derfor Chile har plassert en stor garnison i Arica, Chiles nordligste by. Chile fikk Arica etter et berømt, avgjørende slag her under Stillehavskrigen i 1880. Peru måtte la havna og den frodige Azapadalen gå, og Bolivia ble utestengt fra kysten. Fortsatt er de lystne på Arica, sa guiden vår.
Jeg skjønner det godt. For selv om Arica er et av de tørreste stedene på jorden bebodd av mennesker, så dukker plutselig oasedalen Azapa opp mellom de lysebrune (kaffelattefarget heter det vel nå) ørkenfjellene. Irrgrønn! Undergrunnstrømmer har gjort at mennesker har klart seg i Azapadalen i flere tusen år. På de tørre fjellsidene ser du eldgamle geoglyffer fra tiwinakuenes tid, indianerne som ble overvunnet av inkaene og innlemmet som periferi i Inkariket. De siste fem hundre årene er det dyrket oliven i Azapadalen og de går for å være blant verdens beste. Akkurat nå var det høysesong for tomater. Roser og hibiskus stod tett i tett. Mangoene hang tungt i trærne. Jeg fikk akutt lyst til å gå på slang, men fikk en følelse av at guiden fulgte med meg.
Hva ellers kan du se i Arica? Det står en kirke laget av stål midt i byen. Den kan du gå og kakke på. Gustav Eiffel, han med Eiffeltårnet, har tegnet den kirka. På torget kjøpte jeg alpakkagarn nesten rett fra alpakkaen. Det luktet dyrisk. Den gamle kona plukket strå og flis fra garnnøstene før hun la det i en pose.
Du har hørt om Machu Picchu. Hvis du rister på hodet nå, så se på bildet. Du har sett bilder av Machu Picchu før. Machu Picchu er berømt og besøkes av så mange turister årlig at du ville bli skremt vekk om du visste hvor mange. Men ikke engang alle menneskene som er der til enhver tid klarer å ta magien vekk fra Machu Picchu.
Machu Picchu er Inkaenes Glemte By. Ruinbyen ligger spektakulært til på en sal mellom to fjell, høyt over Urubambadalen. Kvasse, grønnkledte fjelltopper så langt du kan se, sus fra elven langt der nede. Her var inkaene så nært gudene sine som de kunne komme; sola, månen og stjernene. Inkaene var opprinnelig en stamme fra Cusco-området, som la under seg store deler av Sør-Amerika på fjortenhundretallet. Inkariket ble enormt, og herskerne selv bodde i Cusco. Mens Machu Picchu var både et religiøst senter, et fort og kanskje et sted å trekke seg tilbake for nobilitetene i Cusco. Uansett, Machu Picchu lå så godt skjult at conquistadorene aldri fant byen. Andre steder, i Cusco blant annet, ble inkaene bekjempet og alt gullet deres ble smeltet og shippet til Spania, alle de hellige stedene deres, og til og med de sofistikerte terrassesystemene brukt til dyrking i fjellsidene, ble stort sett ødelagt. Steinene i bygningene deres ble brukt til katedraler og spanske hus. I Cusco er det rester av inkamurer overalt. Til og med i baren på hotellet vi bodde på. Du kan se det på de perfekt tilskjærte steinene. Ekte inkaer brukte ikke mørtel.
Machu Picchu står som det var. De uberegnelige vaktene plystrer skarpt i ei fløyte hvis du trår feil. Og må du på do, så glem det. Doen er langt unna og koster en sol (valutaen i Peru). Tiss i buksa om du bare har dollar, liksom. Bussturen opp dit er svimlende, hver sving fikk meg til å tenke på døden. Men Machu Picchu er verdt det. Jeg følte meg merkelig overvelda, på grensen til Stendhals syndrom. Og ennå har jeg ikke sagt noe om togturen fra Cusco til Machu Picchu! Jeg hadde tenkt å slumre litt på toget, småsliten av høyden som jeg var. Men nei, jeg satt med øynene på stilk i de fire timene turen varte. Først slingret toget seg oppover fjellsiden i Cusco, gjennom slumforstedene. Så over et pass og ned mot en pampas som alltid har vært Cuscos (og inkaenes) brødkurv. Maisen stod rank og rett, og det skal finnes over to tusen forskjellige typer potet her. Videre gjennom en enorm canyon hvor man kan skimte snødekte sekstusenmetringer i sidedalene. Inkafort og terrasser i fjellsidene. Kaktuser i blomst. Og skogen som blir tettere og tettere. Machu Picchu ligger faktisk i grenselandet mellom Andesfjellene og amazonsk regnskog. Nei, nå kan jeg ikke skrive mer om Machu Picchu.
Cusco Cusco ligger 3500 meter over havet. Det kjennes. Et triks er å drikke koka-te, det hjelper mot høydesyken. Jeg vet ikke hvorfor. Koka har ingenting med kokain å gjøre, men er likevel forbudt i de fleste andre land enn de søramerikanske. Jeg spiste koka-karameller og følte meg finfin. Ekspedisjonslederen fikk en støyt oksygen på hotellrommet og hodepinen ga seg.
Cusco er en spennende by. En ting er inkaruinene overalt, en annen er de spanske kirkene og husene i kolonistil bygd oppå dem. Katedralen er vanvittig overdådig. Man skulle jammen vise at det var Gud som gjaldt og ikke sol og måne! I gatene går bittesmå indianerkoner med knekorte strutteskjørt, tjukke fletter og hatter. Og vestlig backpackerramp med nyinnkjøpte alpakkagensre. Jeg syns det er en trivelig miks. Plaza del Armas, hovedplazaen, koker av liv og røre. I de spanske svalgangene rundt plazaen er det cafeer, butikker og gateselgere. Jeg spiste maiskaker og rista limabønner, men torte ikke å prøve den lysegule Inca Colaen.
Forresten! Se filmen der jeg egler meg innpå gressklipperne i Machu Picchu:
Jeg kom til Cusco i går, var på Machu Picchu i dag og reiser til Lima i morgen! Vi er en gjeng fra båten som ville ta turen og gjett om det var verdt det! Blogger grundig når jeg er nede fra høyden og ombord igjen. Det kan hende jeg må få lov til å bruke ordet fantastisk én eneste gang til her i bloggen - for å si det sånn! Vi tar igjen Fram i Pisco. Det blir vårt siste stopp i Peru.
I dag la jeg hånden på en stein der mennesker ble ofret til gudene for femten hundre år siden. Det føltes merkelig. Mochefolket tilba en gud de kalte Halshuggeren!
Men la oss begynne med begynnelsen, altså dagens begynnelse. Vi la til kai i Salaverry, havna til Trujillo – Perus tredje største by. Trujillo er fin, med store klaser av gamle, spanske kolonihus i klare farger. Trujillo er et perfekt utgangspunkt for et dypdykk i eldgamle indianerkulturer. Okei, hold pusten. Den kjente leirbyen Chan Chan ligger like i nærheten. I Chicamedalen finner du vanningssystemer, templer og rester etter bosettinger lenge før de berømte inkaene kom og tok over. Mochefolket levde også før inkaene sin tid, og de holdt til i Mochedalen. Mellom 300 år før Kristus og 1000 år etter bygde de de to enorme templene Soltempelet og Månetempelet. Midt i mellom hadde de god plass til en passelig stor by. Alt bygd av en slags murstein av leire. På litt avstand ser templene ut som brune fjell. Nok en gang sitter jeg her og skal få deg til å forstå noe om dimensjonene. Sukk. Du må bare tro meg når jeg sier de er digre. Kanskje to-tre ganger større enn et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter. Ikke minst høyere. Mochefolket bygde i etasjer. Hvert hundreår bygde de en ny etasje ved å fylle igjen den forrige. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men til slutt ble det en slags pyramide av tempelet. Det må ha sett imponerende ut. Og alle vegger og trapper var fargerikt dekorert med geometriske mønstre, gudetegninger og dyretegninger. Iallefall i Månetempelet, det er der det skjer. De hatt arkeologiske utgravinger i snart tjue år der, og fortsatt er det stor aktivitet. Soltempelet ble robbet av conquistadorene og falt delvis sammen. Men du kan se det fra toppen av Månetempelet, med Mochedalen, den grønne dalen i det ellers tørre ørkenlandskapet, i bakgrunnen. Mochedalen er levelig, og mochefolket var i bunn og grunn bønder. Men de hadde tydeligvis overskudd nok til å holde seg med storslagen religion. Det årlige regnet var like viktig da som det er for bøndene i dalen nå i dag. Det var derfor de ofret mennesker. For å blidgjøre Halshuggeren så han ga dem regn. Jeg kommer ikke helt over det der. Men alt som er skummelt, er fascinerende. Det vet alle i Hollywood. Kanskje har det alltid vært sånn.
Jeg innbiller meg at Mochedalen ser ganske lik ut den gangen som nå. Små åkerlapper tett i tett, åpne vanningskanaler, lave murhus uten vindusglass, små boder med frukt og søtpotet. Unger, løshunder, krøtter og fjørfe i fri flyt midt i trafikken. Den samme bekymringen for regnet. Den samme hellige, peruvianske nakenhunden, så stygg at den holder onde ånder unna huset. Så elsket at den som regel ser ut som en oppfeita julegris. Eksemplaret på bildet hadde naturlig blond hanekam og bodde bak souvenirbutikken ved Månetemplet.
Den berømte panamahatten lages ikke i Panama. Den ekte, originale panamahatten lages i Ecuador. Den har alltid blitt laget i Ecuador, og gudene må vite hvorfor hatten heter panamahatt. Ingen vet helt hvorfor. Kanskje har det noe med at arbeiderne på Panamakanalen brukte slik hatt. Kanskje er navnet mye eldre. Uansett. Teddy Roosevelt besøkte kanalarbeidet med panamahatt på hodet. Vips. Panamahatt ble mote blant fiffen og kongen av stråhatter. I dag besøkte vi fabrikken, eller heller landsbyen, der de aller fineste panamahattene blir laget. Det er i Montecristi, ikke langt fra tunfiskbyen Manta, der vi la til kai. Har du en hatt fra Montecristi, vil du få anerkjennende nikk fra aficionados over hele verden.
Det tar alt fra en dag til flere måneder å lage en panamahatt. De fineste hattene kalles super fino, og flettes av utrolig tynne fibre av toquillapalmeblader. Det tar lang tid og må gjøres om natten, så fletteren ikke ødelegger hatten med svette fingre.Blader fra toquillapalmen, eller panamahattpalmen, skjæres i tynne strimler. Strimlene kokes og tørkes.Hatten håndflettes fra bunnen og ut. Gjett om hun her har flettet panamahatter en vinterdag før. Jeg ble småsvimmel av å følge med på de fingrene.Hatten stampes og blokkes, så fibrene blir glatte og fine. Etterpå strykes hatten med gammeldags strykejern. Så formes den i fasong. En panamahatt i god kvalitet skal kunne brettes og foldes ned i en liten eske. Blir det litt krøllings, kan du stryke den.Vår kjekke (og etter eget utsagn veldig single) purser ombord, Jesper, med ny panamahatt. Staseligere går det ikke an å bli. Slå til, noen! Nå!
Det begynner å bli noen dager siden jeg kom hjem. Det er litt svimlende å komme hjem. Jeg har fortsatt ikke pakka ut kofferten min. Men snart må jeg vel redde den sammenbretta panamahatten, og vaske skoene som lukter litt pingvinbæsj. Her i Tromsø er det blå adventstid. Våren i Ushuaia, den lille byen vi gikk av båten, er langt unna. Faktisk kan du nesten ikke komme deg lenger unna Tromsø enn akkurat Ushuaia helt sør i Argentina. De to byene ligner hverandre. Fjell og fjord. Fra kjøkkenvinduet mitt kan jeg såvidt skimte silhuettene av fjellene på Kvaløya i mørket. Det har vært en fantastisk reise. Når noen spør meg hvordan jeg har hatt det, blir jeg helt stum. Hvor skal jeg begynne å fortelle? 
