Den som hadde hatt TO dager i Valparaiso!Å, Valparaiso er fin! Byen ligger vakkert til i ei skjerma bukt. Bebyggelsen går oppover grønne åser, gamle hus tett i tett. Og flere eldgamle taubaner som knirker og spraker når de sakte (og skummelt), men sikkert bringer deg opp i lia. Til nye gater med gamle hus i kolonistil i friske farger. Den gamle delen av Valparaiso står på verdensarvlista som et unikt urbant område. Forfatteren Isabel Allende skriver stadig om hjembyen og om den tida Valparaiso var en av verdens viktigste havnebyer. Det var før Panamakanalen ble bygd, det. Da måtte skip som skulle mellom kystene av USA nedenom Magellanstredet. Og de måtte innom Valparaiso. Havna her var den største, viktigste og livligste på denne siden av Sør-Amerika. Stillehavets juvel, ble byen kalt. Eller som Pablo Neruda, poet og nobelprisvinner, kalte byen; oseanets kjæreste. Novia del océano.
Jeg må tilstå noe. Jeg sviktet oseanets kjæreste for vinsmaking. Fristelsen ble for stor. Toppvin til frokost. To kjeks og åtte slanter vin. Vinsmaking er jo kjempemorsomt! Vi besøkte den nye, moderne, svale vingården Matetic. Tegnet inn i terrenget av den norske arkitekten Laurence Odfjell. Økologisk drevet. Og allerede på listene i supervinbladene over de beste vinene. Jeg vet ikke hva jeg ble mest opphausa over; omgivelsene, den sakrale stemningen, de to nyklipte alpakkaene vi kjørte forbi eller selve vinen. 
Etterpå suste vi (føltes det som) oppover dalen til en chilensk rodeo. Med stolte huasoer (chilenske cowboyer) som viste fram smellvakre hester, serverte blodig biff og pisco sour til lunsj. Det ble en lang siesta da vi kom ombord igjen.
1 kommentar:
Hei på dere der nede!
Agh, skulle gjerne joinet dere for en blodig biff og to flasker husets rød! Jeg har lest bloggen i rykk og napp, så jeg føler det litt som om jeg er med på seilasen. Egentlig er reiseskildring nesten bedre enn selve reisen, på samme måte som julen er best i advent, eller lekene morsomst der de står i esken sin i butikkhylla. Perfekt i sin idealform. Jeg leste The Road for noen uker siden, og ble helt satt ut, det er den beste romanen jeg har lest. Så for å hente meg inn lånte jeg noen andre McCarthy-bøker på TosBib, og leste sporenstreks All The Pretty Horses - og da tenkte jeg seff på deg, hestegal som du er. Du har sikkert lest den? Hvis ikke, må du få opp dampen hjemover og holde lånekortet klart! Hils ekspedisjonslederen og pingvinene, koz og klemz fra prosjekt Lokal mat v/ prosjektleder Ole Andreas Hoen
Legg inn en kommentar