Machu Picchu og Cusco, Peru

Du har hørt om Machu Picchu. Hvis du rister på hodet nå, så se på bildet. Du har sett bilder av Machu Picchu før. Machu Picchu er berømt og besøkes av så mange turister årlig at du ville bli skremt vekk om du visste hvor mange. Men ikke engang alle menneskene som er der til enhver tid klarer å ta magien vekk fra Machu Picchu.

Machu Picchu er Inkaenes Glemte By. Ruinbyen ligger spektakulært til på en sal mellom to fjell, høyt over Urubambadalen. Kvasse, grønnkledte fjelltopper så langt du kan se, sus fra elven langt der nede. Her var inkaene så nært gudene sine som de kunne komme; sola, månen og stjernene. Inkaene var opprinnelig en stamme fra Cusco-området, som la under seg store deler av Sør-Amerika på fjortenhundretallet. Inkariket ble enormt, og herskerne selv bodde i Cusco. Mens Machu Picchu var både et religiøst senter, et fort og kanskje et sted å trekke seg tilbake for nobilitetene i Cusco. Uansett, Machu Picchu lå så godt skjult at conquistadorene aldri fant byen. Andre steder, i Cusco blant annet, ble inkaene bekjempet og alt gullet deres ble smeltet og shippet til Spania, alle de hellige stedene deres, og til og med de sofistikerte terrassesystemene brukt til dyrking i fjellsidene, ble stort sett ødelagt. Steinene i bygningene deres ble brukt til katedraler og spanske hus. I Cusco er det rester av inkamurer overalt. Til og med i baren på hotellet vi bodde på. Du kan se det på de perfekt tilskjærte steinene. Ekte inkaer brukte ikke mørtel.

Machu Picchu står som det var. De uberegnelige vaktene plystrer skarpt i ei fløyte hvis du trår feil. Og må du på do, så glem det. Doen er langt unna og koster en sol (valutaen i Peru). Tiss i buksa om du bare har dollar, liksom. Bussturen opp dit er svimlende, hver sving fikk meg til å tenke på døden. Men Machu Picchu er verdt det. Jeg følte meg merkelig overvelda, på grensen til Stendhals syndrom.
Og ennå har jeg ikke sagt noe om togturen fra Cusco til Machu Picchu! Jeg hadde tenkt å slumre litt på toget, småsliten av høyden som jeg var. Men nei, jeg satt med øynene på stilk i de fire timene turen varte. Først slingret toget seg oppover fjellsiden i Cusco, gjennom slumforstedene. Så over et pass og ned mot en pampas som alltid har vært Cuscos (og inkaenes) brødkurv. Maisen stod rank og rett, og det skal finnes over to tusen forskjellige typer potet her. Videre gjennom en enorm canyon hvor man kan skimte snødekte sekstusenmetringer i sidedalene. Inkafort og terrasser i fjellsidene. Kaktuser i blomst. Og skogen som blir tettere og tettere. Machu Picchu ligger faktisk i grenselandet mellom Andesfjellene og amazonsk regnskog. Nei, nå kan jeg ikke skrive mer om Machu Picchu.

Cusco
Cusco ligger 3500 meter over havet. Det kjennes. Et triks er å drikke koka-te, det hjelper mot høydesyken. Jeg vet ikke hvorfor. Koka har ingenting med kokain å gjøre, men er likevel forbudt i de fleste andre land enn de søramerikanske. Jeg spiste koka-karameller og følte meg finfin. Ekspedisjonslederen fikk en støyt oksygen på hotellrommet og hodepinen ga seg.

Cusco er en spennende by. En ting er inkaruinene overalt, en annen er de spanske kirkene og husene i kolonistil bygd oppå dem. Katedralen er vanvittig overdådig. Man skulle jammen vise at det var Gud som gjaldt og ikke sol og måne! I gatene går bittesmå indianerkoner med knekorte strutteskjørt, tjukke fletter og hatter. Og vestlig backpackerramp med nyinnkjøpte alpakkagensre. Jeg syns det er en trivelig miks. Plaza del Armas, hovedplazaen, koker av liv og røre. I de spanske svalgangene rundt plazaen er det cafeer, butikker og gateselgere. Jeg spiste maiskaker og rista limabønner, men torte ikke å prøve den lysegule Inca Colaen.

Forresten! Se filmen der jeg egler meg innpå gressklipperne i Machu Picchu: