Puerto Natales, Patagonia, Chile

Europeere har drømt om Patagonia i mange hundre år. Den første europeer som kom hit var Ferdinand Magellan. Han la ut på verdens første seilas jorden rundt i 1520, og ble den første som seilte inn i Stillehavet fra Atlanterhavet via Magellanstredet. Vel hjemme i Europa kunne Magellans kronikør (Magellan selv døde underveis) fortelle om kjempemenneskene i landet som Magellan kalte Patagón – som etter myten betyr ”store føtter”. Et stykke legende var skapt og den holdt seg i den europeiske forestillingsverden lenge, lenge. Landet med kjempene. Folk var fascinert og spant videre på myten. Som de kanskje alltid har gjort når det gjelder kjemper; tenk på norske troll og greske kykloper. Etterhvert ble kjempemyten moderert. Riktignok var tehuelceindianerne høyere enn en gjennomsnittlig spanjol på den tiden (som var 1,50) men kjemper var de jo ikke. Likevel fortsatte Patagonia å ha en egen klang over seg.

På attenhundretallet ble Patagonia det forjettede land, og settlere dro over fra Europa for å danne nye samfunn, eller kanskje en ny verden. Eller iallefall fôre verden med ull, pampaslandet var perfekt for sauehold. Ullindustrien var enorm. Det var neppe sauene som lokket kristianiabohemen i sin tid. Kanskje mer en forestilling om et fritt og radikalt land, hvor de kunne leve som de ville uten det forbaska borgerskapet på nakken. En av dem kom seg faktisk avgårde. Han het Nils Johan Schjander, boka hans er nylig trykt opp på nytt og er et must for nordmenn som pakker snippesken for landet som ikke er et land, men et område som strekker seg over store deler av sydspissen til Sør-Amerika, fordelt på Chile og Argentina.

Det meste av pampasen er i Argentina, men Chile har Torres del Paine – en av verdens vakreste og mest besøkte nasjonalparker. Det øverste bildet viser en av de klassiske utsiktene i Torres del Paine. Cuernos del Paine – Paines ”horn”- og innsjøen Pehoé. Så vakkert at det nesten gjør vondt. Fjelltårn som strekker seg et par-tretusen meter rett til hvers i det ellers flate pampaslandet. Store flokker guanaco (en slags vill lama) gresser langs breblå sjøer. Grårev med store ører og nandu, den staute søramerikanske strutsen, slentrer overlegent over pampasen. Kondorer seiler med kjempevingene sine i sirkler over fjelltoppene. Pumaen skal du vel ha mer flaks for å se. Men den finns.

Midt oppi alt dette ligger Puerto Natales. Før ei havn for lossing av ull, nå en liten by som for det meste handler om turisme. Uten å selge sjela si av den grunn, syns jeg. I den evige patagonske blåsten er det fint å varme seg på en av de mange koselige, små kafeene for eksempel. Jeg og ekspedisjonslederen tok en ridetur på en gammel estancia like utenfor byen. Ekspedisjonslederen følte seg som en ekte vaquero og galopperte plutselig bortover pampasen. Eller var det hesten som følte seg som en ekte hest? Pøsj. En ekte vaquero har full kontroll (over sannheten).