Cork, Irland

Etter ei sjøsyk natt begynte jeg å bli meg selv igjen da vi seilte oppover elva Lee mot Cork i morges. Jeg bestemte meg kjapt for at dagen måtte tilbringes på apostlenes hester, og iallefall ikke på et gyngende transportmiddel som buss. Jeg spratt av gangwayen og tok peiling på det høyeste kirkespiret jeg så. Høye kirkespir har en tendens til å føre deg rett inn i et gammelt område av en by. Det er et fint utgangspunkt for oppdagelsesferd. Jeg endte opp ved St. Finbarres katedral, som minte meg litt om Nidarosdomen. Når jeg tenker meg om, minner de fleste katedraler meg om Nidarosdomen. St. Finbarres ble ferdigstilt i på attenhundretallet, men reist på et sted hvor det har vært kristent kirkested sammenhengende i over tusen år. Jeg kunne ikke kommet nærmere selve hjertet av Cork. Det var her munken Finbarr grunnla klosteret som senere skulle bli bosetningen Cork, nå den tredje største byen i Irland. Bare Dublin og Belfast er større. Jeg spiste et eple på en gravstein og så rusla jeg rundt i trange gater med skilt på både gælisk og engelsk, unngikk trange smug og kikket litt etter en festning som skulle ligge i nærheten. Den fant jeg, men ikke før jeg hadde gått på et Sinn Fein-kontor. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt perpleks av akkurat det, som om jeg hadde avslørt noe hemmelig. Jeg ble stående en stund og lese på plakatene, men torde ikke ta et bilde. Når jeg etterpå fortalte det til ekspedisjonslederen lo han og sa at det var jo ikke annerledes enn å gå seg på f.eks kontoret til Senterpartiet. Og det jo helt sant, Sinn Fein er et vanlig politisk parti. Men det har kanskje sammenheng med det jeg skrev om fra Derry – vi har hørt så ofte og så lenge om urolighetene her og Sinn Fein har blitt litt mytisk, forbundet med noe skremmende. Well! På bykartet mitt så jeg at jeg ikke var langt unna The English Market. Nei, nå lyver jeg. Jeg er skitdårlig med kart. Til en viss ekspedisjonsleders store irritasjon orienterer jeg meg ofte etter et slags askeladdprinsipp. Og det syns jeg fungerer. Idag fant jeg The English Market. En eldgammel, innendørs markedshall for mat. En fantastisk stemningsfull plass å surre rundt, smake på mat og snakke med folk. Et kort øyeblikk trodde jeg at jeg hadde to fulle menn etter meg, at de tullesnakket til turisten foran seg. Men så var det bare to vanlige menn som førte en vanlig samtale på gælisk. Komplett uforståelig. Litt fresende. Og nå må du se filmen jeg har lagt inn på denne posten. Vi har hatt irske musikere og dansere ombord her i kveld. Riverdance! Han gutten som danser er verdensmester i sin aldersgruppe. Jeg ble både rørt og imponert på samme tid, jeg.