Londonderry eller Derry

Everything here is double sided, sa guiden i dag. Her, i Londonderry eller Derry, som byen også kalles, går grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Og dermed også en frontlinje i en krig som har vart i hele min livstid, og som ble avsluttet for bare kort tid siden. Og når noen kaller byen Derry, er det ikke en forkortelse for Londonderry, men et politisk statement. Derry er fra det gamle irske ordet ”doire”, som betyr eikelund. De eldste settlerne kalte byen Doire Calcaich, og byen ble hetende Doire/Derry. Så kom britene i 1630, og kalte byen Londonderry. Da skjønner du at den som kaller byen Derry, er en nasjonalist av en eller annen sort, kanskje republikaner. And so the story goes. IRA, bomber, terror, Sinn Fein, kampen for selvbestemmelse, en kamp som er fire hundre år gammel, men som blusset opp og eksploderte i 1968. Etter det har vi sett utallige tv-bilder av bomba hus og løpende mennesker fra Nord-Irland. Bloody Sunday i 1972 var i Derry. Ta fram den gamle U2-plata di og hør sangen på nytt. Du merker når du går i gatene her at byen liksom er litt forherda; alle butikkene har tunge jerngitter, de unge guttene har crew cut og kaster sneipene på gata og venter på at pubene skal åpne. Nå skal jeg ikke overfortolke dette, det er bare det at kontrasten til gårsdagens koselige Oban føles stor. Afternoon tea kunne jeg bare glemme, det jeg fant var stappfulle puber med fotball på skjermen. Ingen souvenirsjapper, ikke store stativer med postkort fra byen. De er ikke overvettes vant med besøkende i disse områdene, naturlig nok. Men det begynner å ta seg opp med turisme og dermed sårt tiltrengte tilskudd til økonomien her. Fram har vært litt av en severdighet her i dag, mange har tatt turen innom havna og kikket på båten. Og siden det tross alt er en maiden call – det vil si første gangen en båt legger til kai i ei havn – kom ordføreren ombord og hadde med seg irske dansere og greier. Men det som fascinerte meg mest, var alle menneskene langs elvebredden (ja, Londonderry/Derry ligger ved ei elv) da vi dro. Det fikk meg til å tenke på alle gangene irene har stått og vinket til store skip som skal over Atlanteren. Alle de har mistet og lengselen ut, de som dro og de som ble igjen. I en bokhandel i Derry plukket jeg med meg The View from Castle Rock, den nyeste boken til Alice Munro, hvor hun forteller om bestefaren som tror han kan se det mytiske Amerika fra Castle Rock ved Edinburgh. Jeg stod selv på klippene ikke langt fra det irske Castle Rock i dag. Storhavet slo inn mot klippeveggene langt der nede, og innimellom klippene var det fantastiske hvite strender, slike strender som helten strander på etter dramatiske skipsforlis. Vi besøkte en slottsruin som en gang holdt skanse mot vikinger og andre røvere fra havet. Også var vi og så The Giants Causeway, et merkelig geologisk fenomen hvor basalt og kleberstein former små heksagoner i et perfekt mønster, over et stort område. Det så ut som et puslespill for ja, nettopp – kjemper. ”Causeway” betyr ”stor vei” eller noe sånt, og det har med legenden knyttet til stedet å gjøre. Den kan du lese om på Wikipedia hvis du vil. Der kan du også lese at the Giants Causeway er på UNESCOS world heritage site-liste. Jeg hadde håpet at ekspedisjonlederen ikke skulle bli med ut dit i dag, for vi konkurrerer litt om hvem som har flest world heritage-sites. Han leder med et par stykker, den skiten.