Oban, Skottland

Det er spennende med klaner og kriger og slott og lorder. Men i dag fikk jeg litt historie-overload. Jeg som har historie mellomfag og alt. Guiden var helt super, det var ikke det. Men rundt hver sving dukker det opp et nytt slott med en fantastisk historie, med slekter som har bygd det og slekter som har beleiret det. Campbellene som alltid har kriget mot Stuartene, og alle skotter som alltid har kriget mot engelskmennene. Jeg har ikke så god kondis på sånt. På stormenn og helter. På bussturen til Inveraray castle ble jeg heller merkelig opptatt av det fine, skotske kveget. Highland cattle heter det. De er skikkelig langhåret og har store, runde ører med krøller på. Jeg dultet borti ekspedisjonslederen hver gang vi kjørte forbi et ekstra fint eksemplar av sorten. Men når jeg spurte om han kunne spørre busssjåføren om vi kunne stoppe for å ta bilder av dem, så han bare strengt på meg. Vi hadde et slott å rekke oppi høylandet. Slottet het altså Inveraray, og eieren er lorden av Argyle. (Han er en Campbell). På slottet så vi på vakre tapeter, porselen, gullkarafler, flere rom fulle av gamle våpen og rustninger. Malerier av alle lordene og lordinnene overalt. Så kom vi til et lite rom som var viet den lorden som lever nå, med bilder fra bryllupet hans og diverse utklipp fra de notoriske engelske sladderbladene. Fin kontrast til de mørke, digre portrettene må jeg si. Lorden har nettopp hatt en popfestival på slottsmarkene og det forklarer muligens det slitne utrykket til slottsgartneren. Resten av dagen tuslet jeg rundt i Oban. Med skikkelige sea legs, det vil si at bakken beveger seg under meg når jeg går. Ubehagelig. Det hjelper ikke at det skingrer sekkepipemusikk ut av annenhver butikk man går forbi. Jeg gikk ned til havnen og kjøpte fish´n chips. Folk satt på rekke og rad og spiste fish´n chips der nede. Utrolig godt! Hvorfor spiser vi ikke mer sånn hjemme? Seipanetter blir liksom ikke det samme. Jeg har aldri trodd noe på at måkene i Tromsø er spesielt frekke, som noen påstår. Men det er de. Her i Oban satt måkene pent på avstand og på geledd, som veloppdragne femtitalls-barn. Bare en førerhund ble i overkant fristet der han geleidet en blind dame langs kaia. Men det gikk bra. Og whisky-destilleriet hoppet jeg over, forresten. Det kostet ti pund å gå inn (da fikk du rabatt på whiskykjøp) - de pengene brukte jeg heller på afternoon tea og shortbread på kafeen vis a vis. Hyggeligere å nippe te med melk i og bli på nikk med gamle damer i rosa tweed, enn å rølpe med gutta inne på whiskysenteret. Eller prøvesmaking, som de kaller det. Jaja. Jeg tror det var i Skottland de oppfant male bonding.