Dag 1

Fem hundre meter ut fra Reykjavik havn kjente jeg kvalmen komme. Det var bare å begynne å ete av lasset med sjøsyketabletter. Ekspedisjonslederen sier Fram er en særdeles sjøsterk båt og at de fleste passasjerene er oppe og går. Jo takk, du. Jeg tør ikke tenke på meg selv ombord på den gamle Fram, Nansen sin Fram, som mer var bygd for skrus opp fra isen enn for å bryte dønninger kjapt og effektivt.
Natta gikk på et vis, og da vi passerte den lille lavaøya Surtsey tidlig i morges, var jeg dessverre ikke kapabel til å gå på dekk for å ta en titt. Øya er Islands nyeste tilkomst av land og ble skapt av et vulkanutbrudd i 1963. Jeg husker vi hadde om Surtsey i o-fag på barneskolen. Vi så en film, tror jeg, med glødende lava, røyk og en oppglødd fortellerstemme. Det var spennende saker, og jeg hadde sett fram til en titt. Det er tross alt ikke hver dag man husker noe fra o-fagstimene.

Heimaey var dagens mål. For å komme til havn der, må man seile gjennom en ganske trang passasje. På grunn av røff sjø og vind, kunne ikke store Fram seile inn der i dag. Vi lå en stund utenfor munningen og ventet på bedre forhold, men den gang ei. Heimaey så helt utrolig ut, med granittspir rett ned i havet, omgitt av tåke og trolldomsmystikk. Inn gjennom passasjen kunne vi skimte bosetningen, som ligger godt i le for stormene fra Nord-Atlanteren. Jeg skjønner at de kalte øya for Heimøy – det må ha vært perfekt å seile vikingskipene sine inn her og i sikkerhet i ei lun havn. Mens vi er på vei til Hebridene. Sukk, mitt hjerte, men brist ikke. Det er bare å ligge pal for min del og glede meg til landkjenningen. I overimorgen!