Bocas del Toro og San Blas Islands, Panama

Første stopp i Panama var Bocas del Toro, fem hundre og fem år etter Colombus. Jeg vet ikke om han var på ville veier her også, men han var iallefall akkurat her i 1502. Så glemte han hele øya, gullsugen som han var. Dernest ble de lokale indianerne kolonisert på syttenhundretallet og forskjøvet av spanjoler som ville drive kolonihandel med skilpaddeskall, mahogni og kakaobønner. Bocas del Toro tjener fortsatt penger på de store havskilpaddene sine. De kommer opp på land her tidlig i oktober for å legge egg. Vil du se skilpadder, er dette plassen å dra. Men du må komme på rett tidspunkt og du må holde deg våken om natta. Vi kom litt sent i sesongen og hadde ikke natta til rådighet, så skilpaddene får bli en annen gang for min del. Men noen av medpassasjerene mine snorklet på baksiden av øya og de så flere.

Jeg gikk rundt i byen og traff en rastafari som solgte hjemmeheklete luer. Han ville lære meg spansk. Vi ble enige om at jeg var rastafari i hjertet mitt. Og så kjøpte jeg en ganske dyr ring av ham. Sånn går det når man snakker spanglish. Hvis Bocas del Toro har et soundtrack, så er det litt slapp reggae. Jeg tror til og med løshundene i gatene luntet i reggaetakt. Men det gjør kanskje løshunder i hele verden?

San Blas IslandsPanama kalles Latin-Amerikas Sveits. Panama City er full av store skyskrapere som internasjonale banker og selskaper har bygd seg. Økonomien går strålende, og arbeidsledigheten er lav. Langt unna det moderne panamalivet lever kunaindianerne på øygruppen San Blas. San Blas består av nesten firehundre bittesmå øyer, og i dag var vi på en av dem. Icotupo! Regner med du blir litt misunnelig når du ser bildet herfra. Men stopp en hal. Kokospalmer er faktisk farlige. Du søker skygge, og vips får du en kokosnøtt i hodet. Og kokosnøttmelk smaker gress. Så vet du det. Nå kan du fortsette å være misunnelig. For Icotupo er H E R L I G. Ingen drinker og barer, ingen dunkende karibiske rytmer, neivel. Bare ro og strand og turkise bølgeskvulp. Å, så lett det må være å bo her, sukket ekspedisjonslederen fornøyd og kikket bort på kunaindianerne. De hadde kommet til Icotupo fra naboøyene i trekanoene sine (ja, faktisk) for å selge oss sine berømte molas. Molas er noen helt spesielle broderier, med fargerike tekstiler lagt lag på lag. Veldig, veldig arbeidskrevende. Og veldig, veldig billige. Når betalingen for et par dagers arbeid er fem-seks dollar, skjønte vi at livet på San Blas ikke kan være så lett likevel. Jeg vet ikke om det er på grunn av ressurstilgangen at kunaene er så små, men de er iallefall det nest minste folkeslaget i verden. Bare pygméene er mindre. Kunaene er på en måte Panamas samer. De er en egen nasjon, med eget flagg og eget land i landet. Landet er San Blas-øyene. Når jeg sier San Blas-øyene så lyver jeg, for kunaene selv kaller landet sitt Kuna Yala – Kunaland. Så i dag har jeg vært i Kunaland. Kunaene fikk også komme ombord på besøk hos oss, og de danset og solgte molas i observation loungen. I et hjørne satt høvdingene og drakk øl og smilte. Det blafret i dollar. Vårt skip er lastet med ... molas!