Sydney, Nova Scotia

Sydney hadde kullgruvedrift. Sydney hadde en av verdens største stålfabrikker. Sydney hadde en gang et hockeylag som spilte i NHL. Nå har Sydney verdens største fele. Ja, du leste riktig. Fele, som i fiolin. Den er stor som Senjatrollet og står på kaia. Du kikker på den og går inn til byen. Byen har brede gater og alléer med store lønnetrær. Byen døser i høstsola. Eller kanskje den døser hele tiden, jeg har følelsen av at det ikke skjer så mye i Sydney. I en av gatene møtte jeg Philip, en medreisende som jeg ofte prater med. Han reiser Amerika rundt i fotsporene til store historiske menn han beundrer, general Custer for eksempel. Philip sa at Sydney ser ut som en hvilken som helst amerikansk småby. Han hadde vært på byens kasino og tapt tyve dollar, sa han. Sola varmet. Jeg kjøpte meg en iskaffe og satte meg i parken. Jeg bestemte meg for at jeg iallefall ikke skulle ha bilde av den fela på bloggen. Det er noe trist med den fela, tenkte jeg. Sydney er et av mange industristeder som må begynne på nytt. Og så lager de verdens største fele? Turisme er en satsning, og mange av medpassasjerne mine var på busstur på nordspissen av øya Cape Breton idag, som Sydney også ligger på. Der var det veldig vakkert, klipper ned i sjøen, strender og seler. Jeg gikk gatelangs og prøvde å finne et eller annet. Kanskje et tegn på liv. I butikkvinduene var det halloweenutstillinger. Jeg fikk en følelse av at de gledet seg til halloween i denne byen her. Litt spenning. Jeg tror de lager gresskarlyktene i god tid. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til båten og sende noen mailer. Ved kaipromenaden fant jeg et tre med epler som var bittesmå, mindre enn valnøtter. Villepler, sa amerikanerne. På kaia stod et lite korps og spilte for oss, en godt voksen dame sang. De spilte lenge og entusiastisk. Uten fele.