Panamakanalens Stillehavsside, Panama

Idag kom vi fram til Stillehavssiden av kanalen, og mange ombord besøkte Miraflores-slusene eller fløy over hele kanalen med helikopter. Og visst er Panamakanalen helt utrolig. Du kan knapt forestille deg hvor store Panamax-skipene er, den største kategorien skip som kan gå gjennom slusene. Et sånt skip ser ut som en hel by av containere. Jeg hadde tenkt å skrive mer om Panamakanalen. Om historien. Om alt vannet som skal til for å løfte dem opp og at slusen fylles så raskt at du (jeg!) nesten blir sjøsyk når båten stiger. Og om hvordan de digre skipene ligger på anker i bayen mens de venter på å gå inn, mange, mange skip spredt rundt om. Og om hvor sinnsykt dyrt det er å passere og om hvor stor del av verdens handelsflåte som til enhver tid befinner seg i kanalsystemet. Men dagen min kom til å handle om noe helt annet.

Río Chagres heter elva som fôrer kanalen med vann. På elvebankene ved denne elven bor emberá-indianerne. De er opprinnelig fra the Darién Gap, stripa med tjukk jungel som skiller Panama fra Colombia og som regnes for å være ugjennomtrengelig. Emberáene lever sikkert ikke som de gjorde for hundre år siden, men hvem gjør vel det? Jeg følte meg likevel mer som en gammeldags oppdagelsesreisende enn en turist i dag. Å bli møtt av menn i lendeklær og barbrystete kvinner er og blir eksotisk, selv om jeg vet at de lever av turisme. Vi ble hentet et stykke oppover elven i lange trestammekanoer (med motor, vel og merke) og kjørt ned til den lille landsbyen. Der danset de og serverte stekt fisk pakket i bananblader. Etterpå kjøpte vi de fine kurvene og trefigurene de lager. Det regnet hardt og voldsomt. Jeg så en mann vri opp lendekledet sitt. Det er det mest antropologiske synet jeg har sett noen gang. Emberáene er milde og blidspente mennesker. Jeg tror de er de nye favorittindianerne mine. Selv om de ikke er de helt store danserne. Se film.