Trujillo, Peru

I dag la jeg hånden på en stein der mennesker ble ofret til gudene for femten hundre år siden. Det føltes merkelig. Mochefolket tilba en gud de kalte Halshuggeren!

Men la oss begynne med begynnelsen, altså dagens begynnelse. Vi la til kai i Salaverry, havna til Trujillo – Perus tredje største by. Trujillo er fin, med store klaser av gamle, spanske kolonihus i klare farger. Trujillo er et perfekt utgangspunkt for et dypdykk i eldgamle indianerkulturer. Okei, hold pusten. Den kjente leirbyen Chan Chan ligger like i nærheten. I Chicamedalen finner du vanningssystemer, templer og rester etter bosettinger lenge før de berømte inkaene kom og tok over. Mochefolket levde også før inkaene sin tid, og de holdt til i Mochedalen. Mellom 300 år før Kristus og 1000 år etter bygde de de to enorme templene Soltempelet og Månetempelet. Midt i mellom hadde de god plass til en passelig stor by. Alt bygd av en slags murstein av leire. På litt avstand ser templene ut som brune fjell. Nok en gang sitter jeg her og skal få deg til å forstå noe om dimensjonene. Sukk. Du må bare tro meg når jeg sier de er digre. Kanskje to-tre ganger større enn et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter. Ikke minst høyere. Mochefolket bygde i etasjer. Hvert hundreår bygde de en ny etasje ved å fylle igjen den forrige. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men til slutt ble det en slags pyramide av tempelet. Det må ha sett imponerende ut. Og alle vegger og trapper var fargerikt dekorert med geometriske mønstre, gudetegninger og dyretegninger. Iallefall i Månetempelet, det er der det skjer. De hatt arkeologiske utgravinger i snart tjue år der, og fortsatt er det stor aktivitet. Soltempelet ble robbet av conquistadorene og falt delvis sammen. Men du kan se det fra toppen av Månetempelet, med Mochedalen, den grønne dalen i det ellers tørre ørkenlandskapet, i bakgrunnen. Mochedalen er levelig, og mochefolket var i bunn og grunn bønder. Men de hadde tydeligvis overskudd nok til å holde seg med storslagen religion. Det årlige regnet var like viktig da som det er for bøndene i dalen nå i dag. Det var derfor de ofret mennesker. For å blidgjøre Halshuggeren så han ga dem regn. Jeg kommer ikke helt over det der. Men alt som er skummelt, er fascinerende. Det vet alle i Hollywood. Kanskje har det alltid vært sånn.

Jeg innbiller meg at Mochedalen ser ganske lik ut den gangen som nå. Små åkerlapper tett i tett, åpne vanningskanaler, lave murhus uten vindusglass, små boder med frukt og søtpotet. Unger, løshunder, krøtter og fjørfe i fri flyt midt i trafikken. Den samme bekymringen for regnet. Den samme hellige, peruvianske nakenhunden, så stygg at den holder onde ånder unna huset. Så elsket at den som regel ser ut som en oppfeita julegris. Eksemplaret på bildet hadde naturlig blond hanekam og bodde bak souvenirbutikken ved Månetemplet.