Saint Pierre, nesten Newfoundland

”We are a part of France that is very close to Canada”, sa bussjåføren som kjørte oss fra kaia inn til den lille byen Saint Pierre i dag. Han sa det på akkurat samme måte som han kroverten i tv-serien Allo, Allo ville sagt det, mens han nonchalant styrte bussen med ei hånd og holdt mikrofonen i den andre. Så etter å ha seilt over Atlanteren er vi plutselig i Frankrike? Merkelig. Alle vet at Canada er delt i en fransk og en engelsktalende del. Men øygruppen Saint Pierre og Miquelon er faktisk fransk biland, og ingen må tro at de har noe som helst med Canada å gjøre. Det skal de ha seg frabedt, franskmennene. Her har de snakket med normandie-dialekt i mange hundre år, og valutaen er euro. Og landskapet og bebyggelsen ligner på Finnmark. Forblåst, røft. Så hvorfor skulle franskmenn klore seg fast her? Det har med torsken å gjøre, selvfølgelig har det det. Fransk-baskiske fiskere begynte å fiske i området her på sekstenhundretallet og etterhvert bosatte de seg permanent. I flere århundre gikk øygruppen vekselsvis mellom å være på fransk og engelsk hånd. Dere vet jo at det meste av landet franskmennene bodde på i Canada, ble innlemmet i Canada på et eller annet tidspunkt. Saint Pierre og Miquelon fikk de beholde, for å ha en lun havn til fiskebåtene sine. I går fikk jeg refs av ekspedisjonslederen fordi jeg flåsete (sa han) skrev at folkene på Newfoundland lever av å fiske. Det gjør de ikke. Havet er tomt her, og i 1992 ble det innført et moratorium som forbød torskefiske på ubestemt tid. Det gjelder også fiskebankene utenfor Saint Pierre. Nå lever samfunnet på subsidier fra den franske stat, mens de drømmer om å finne olje. I mellomtiden har de laget et vakkert og rørende museum av øya Ile aux Marins (Sjømannsøya), hvor det før i tiden var et putrende, lite fiskersamfunn. I bygningene på øya har de samlet ting fra den tida da masteskogen stod tett i havna. Sjømannskjorter med striper på, seil i kurver, redningsbøyer, steikeovner, gyngehester, klasserom, krushunder. Ja, jeg vet det høres ut som typiske museumsgreier. Men det er noe med måten de har gjort det på her, som gjør at tingene står fram og forteller historier. Jukeboksene for eksempel. Gjennom tidene har seks-sju hundre skip forlist i det ureine farvannet utenfor Saint Pierre. Vrakplyndring har derfor alltid vært en bigeskjeft for ivrige fiskerhender her ute. I 1971 gikk en båt som skulle frakte Wurlitzer jukebokser til Tyskland på grunn, og kaptein og mannskap forlot båten. Dagen etterpå hadde alle fiskerne i mils omkrets installert jukeboks i fiskerhusene sine. Under den berømte forbudstiden i USA syslet fiskerne med en annen bigeskjeft. Corleone og co. hadde gedigent opplegg på Saint Pierre, for hit kunne de lovlig importere sprit og så smugle den inn i USA.
Historie og historier! Og croissanter og petit fours, kanskje de beste jeg har smakt noen gang. Vi gikk tilbake til båten med store, hvite esker med kaker under armen. Om jeg blir sjøsyk i natt, har jeg meg selv å takke.