Tikal, Guatemala

Vi klappet til kai i Belize City i Belize, men jeg var en av dem som dro på jungelekspedisjon til nabolandet Guatemala. Sjansen til å få se den største ruinbyen som finnes etter det mektige mayafolket får man ikke hver dag. Pluss at Tikal, som ruinbyen heter, ligger så langt inni jungelen at du må ta småfly for å komme dit. Jungel! Grunn nok i seg sjøl til å ta på seg safarihatten, smøre leggene med myggmiddel og ansiktet med solfaktor femti (ja, jeg har tatt fram den nå). Jeg skal ikke si annet om flyturen enn at den fikk meg til å føle meg som Indiana Jones. Idet hele tatt følte jeg meg som Indiana Jones stort sett hele den dagen. Kanskje unntatt da vi handla souvenirer.
Å fly lavt over jungelen i det duse morgenlyset er så vakkert at du glemmer at du sitter i et fjortenseters propellfly som vingler. Og så kommer du til Tikal. Tikal er ikke til å tro. Tikal er byen som forsvant. Det gikk rykter om høye, hvite tårn som stakk opp over kjempetrærne i regnskogen. Midt på attenhundretallet klarte vestlige oppdagere å komme seg hit og kunne fortelle verden om kjempetempler og bautasteiner med eldgamle inskripsjoner. Nå har det vært utgravinger her i mange tiår og fortsatt holder de på. Det er seks utgravde templer på stedet, noen av dem over seksti meter høye. I tillegg er det hundrevis av andre bygningstrukturer. Store de også. Jeg er målløs og vet ikke hvor jeg skal begynne å fortelle. Tikal var et av de viktigste sentrene for den gamle mayakulturen. Det er bygninger i Tikal fra firehundre år før Kristus, de nyeste er fra ca år 900. Mayakulturen var en av sin samtids mest sofistikerte og avanserte kulturer. Og her levde de. I den samme varme, vibrerende jungelen som vi gikk i nå. Tenk deg jungellydene. Apekattene hang etter halen og ertet hverandre. En liten en prøvde å tisse på oss. En grønn kolibri suste forbi hodet mitt. En dorsk vaskebjørn stoppet foran oss på stien og kikket døsig opp. Jeg følte meg litt døsig selv. Varmen, fuktigheten og de massive synsinntrykkene. Jeg kikket etter papegøyer, men så bare digre, svarte gribber sirkle over trekronene. Best å svelge en slurk vann og skynde seg etter de andre. Allerede nå vet jeg at jeg kommer til å fortelle om Tikal mange, mange ganger seinere i livet mitt.