Rio Dulce og Quiriguá, Guatemala

Fram er en ganske liten cruisebåt, mindre enn en gjennomsnittlig bananbåt. Det fant jeg ut i dag, da vi la til kai i Puerto Santo Tomas de Castilla, havna hvor alle bananer fra Guatemala skippes ut i verden. Det er ikke få. Vi kjørte buss forbi milevis med bananplantasjer på vei til Quiriguá, en ruinby etter mayaene kjent for sine mange stelas. Stelas er digre bautasteiner, en slags totemer i stein med inskripsjoner og utskjæringer. Noen av dem ti meter høye. Alle er fulle av skrift og kunst, og du kan stirre på dem i timesvis og hele tiden oppdage noe nytt. Et ansikt, et dyr, et tall, vakre geometriske mønstre. Nå i dag vet man mye om hva inskripsjonene betyr, og det handler stort sett om herskere og kriger. Om slag som ble vunnet eller tapt, og hvordan herskeren døde. Merkelige meldinger fra fortiden, dette. Og det kjennes nesten pussig at dagens Guatemala har så høy grad av analfabetisme når du tenker på den avanserte skriftkulturen som mayaene utviklet i sin tid. Guatemala er et fattig land som er rikt på ressurser. Den har du hørt før, ja. Det tyter bananer, ananas, sukker og kaffe fra dette landet. Jeg tror ikke vi betaler det vi burde for disse varene, vi i det velfødde vesten. Tenk på det neste gang du velger den billigste kaffen.

Men nok hissig moral fra bloggeren. Jeg holdt på å glemme at vi seilte med småbåt oppver elven Rio Dulce. Aiaiai! Det var fint! Regnskogen hang over elva, i trærne satt store, hvite fugler og kikket på oss. Fiskere i kanoer gled lydløst på vannet i skyggen fra trærne. Kanoene var laget av trestammer. Gule flyvefisk spratt rundt båten vår. Vi kom til et sted hvor vi spiste stekte bananer med svartbønnesaus. Så kikket vi på guatemalsk håndarbeid, sirlig broderte mayakalendre og wall hangings, eller åkle blir det vel på norsk? Guatemalske åklær! Fantastisk fine iallefall.