Innseilingen til New York

Klokka seks om morgenen stod vi på dekk alle mann. Det var disig grålysning og vi kunne se lysene fra Verrazano-Narrows Bridge og bebyggelsen langs Hudson River. Sola begynte å presse seg opp over horisonten over Staten Island og Brooklyn. Vi nærmet oss. Alle, inkludert amerikanerne, ja, kanskje særlig amerikanerne, var merkelig opprømte. Det var nesten litt nyttårsaftenstemning. Da vi gikk under Verrazano-brua, trodde jeg nesten vi skulle begynne å klemme hverandre. Nå kunne vi skimte Manhattans skyline. Og vi kunne se Frihetsgudinnen. Vi nærmet oss the Land of the Free. Jeg tenkte på alle immigrantene som har seilt akkurat, akkurat her og stått med hamrende hjerter innenfor lerretsskjortene sine. Kanskje syke og svekket av sjøreisen, som før i tiden kunne ta flere uker. Alice Munroe forteller i The View From Castle Rock om en av sine forfedre, som regnet en tur over Atlanteren som vellykket; bare tre stykker hadde dødd underveis. Og så skulle de gjennom systemet på Ellis Island. Gamle og syke ble sortert ut og sendt tilbake til Italia, Irland eller hvor de enn kom fra. Først Frihetsgudinnen med de store håpene, og så, rett etterpå, Ellis Island. Derfra kunne de se byen på andre siden av West River og drømme den amerikanske drømmen.

Over oss hamret et helikopter som Hurtigruten hadde leid inn for å ta bilder av MS Fram når hun seilte inn til New York for første gang. Det blitzet fra helikopteret. Vi kjente oss nesten som celebriteter. Vi hadde soloppgangen til styrbord, og Frihetsgudinnen og lille Ellis Island til babord. Foran oss nærmet veggen av skyskrapere seg. Den oransje ferja til Staten Island putret vant forbi oss i full fart. Losen lot kapteinen bakke Fram opp et stykke mot Brooklyn Bridge, og vi så rett inn i Wall Street, helt nært. Langt oppe i den trange gata kunne vi skimte Trinity Church. Skyskraperne raget over oss. Vinduer og blanke overflater reflekterte sollyset og byen liksom blinka mot oss. Vi så tomrommet etter Twin Towers tydelig fra vannet. Fra vannet ser du også at gatene er helt snorrette, de ser ut som de er skjært med kniv. Du kan nesten se tvers igjennom Manhattan fra sjøsiden.

Magisk.