St. John´s, Newfoundland

Blå himmel, blått hav. Små fiskebåter duppende på vannflata i en skjermet bukt omgitt av myke fjell i høstfarger. Idag seilte vi inn i en idyll. St. John´s påberoper seg å være den eldste byen i Nord-Amerika, og hvem kan klandre nybyggerne for å ville bo akkurat her? Den berømte oppdageren John Cabot kom til denne fine bukta i 1497 og siden da har det bodd folk her. Et rikt torskefiske lokket tusenvis av unge immigranter fra England og Irland hit på 1700-tallet. Idag bor det litt over hundre tusen mennesker i St. John´s, og jeg tror de livnærer seg på fiske, olje og gass. Jeg glemte egentlig å spørre om akkurat det, for jeg ble så opptatt av et par digre, hårete ”locals” som møtte oss på kaia. For meg har Newfoundland fram til nå bare vært et sted de kjente newfoundlandshundene kom fra. Jeg er sikker på at du vet hvordan de ser ut. Så store at de ser ut som kortbeinte, tjukke hester på litt avstand. De ble egentlig brukt av fiskerne til å hjelpe til med å dra inn garn og hente fortøyde båter. Sies det, iallefall. De to sjarmørene på kaia var ansatt i turistnæringen og jobbet proft med å ønske oss velkommen til Newfoundland. Smart, ikke sant? Hunder jobber gratis og smelter hjerter nådeløst. Ikke det at turistrådet der må ta i bruk desperate triks for å fange turistenes interesse, tvert i mot. Denne lille byen er en liten buljongterning av storslått historie. Bare det at det første trådløse radiosignalet over Atlanteren ble tatt i mot her! Det skjedde i 1901, og han som satt og ventet på signalet het Marconi. Han satt oppe på Signal Hill, en fjelltopp i innseilinga til byen. Det er der de to nederste bildene er tatt fra. Fantastisk utsikt til det store havet vi nettopp har krysset, ned til byen i bukta og til Cape Spear – det østligste punktet i Nord-Amerika. Så gikk vi ned til St. John´s i finværet, kjente på sjøbeina og spiste blåbær. Merkelig så lik floraen er ved første øyekast; rognebær, krekling, blåbær, villnype, blomster jeg ikke vet navnet på. Men så bøyer du deg ned og ser at det likevel er annerledes. Rognebær vokser på busk, ikke på tre. Blåbæra har spisse blader, kreklingen er mindre. Og villnype har jeg vel egentlig ikke sett før, nype kjenner jeg fra hagen til mormor. Jeg smakte på det meste jeg fant. Australierne jeg gikk sammen hadde ikke for vane å smake på ting i naturen sånn helt uten videre. Der nede er jo det meste giftig og dødelig. Eller kanskje bare de la merke til hvor mange som luftet hundene sine i det høstfine området. Ellers kan jeg nevne at St. John´s har et fluvarium. Det skal jeg besøke neste gang jeg kommer hit, ryktene på båten sa det var så bra. Vet du ikke hva et fluvarium er? Uffda.